Tømmeret hogges om vinteren og fraktes til elva hvor det blir taksert, målt opp og merket med kjøpers merke. Det legges i stabler ved elvebredden eller rett på elveisen. Når vårflommen kommer slås stablene i elva og tømmeret fløtes ned tverrelvene til hovedelva og videre til mottaksstedene.

Tverrelvfløtinga var vanskelig, med små kronglete elver hvor vannføringen kunne være liten og tømmeret satte seg lett fast. Fløtera måtte jobbe hardt for å få tømmeret frem og dette kunne være farlig arbeide. For å få nok vann til å fløte, ble det flere steder bygget dammer hvor tømmeret ble holdt igjen til det var nok vann til å slippe tømmeret videre. Elveleiene ble renset for hindringer, men ofte satte tømmeret seg fast likevel eller ble skadet på ferden. Noen strekninger var så vanskelige at det ble bygget tømmerrenner som førte tømmeret utenom disse partiene..

Når tømmeret kom frem til hovedvassdragene gikk fløtinga roligere for seg. Tømmeret hadde bedre plass til å fløtes nedover uten å henge seg opp i for mye. I enkelte vassdrag ble tømmeret samlet i flåter som ble seilt nedover elva av fløtere. Da var det mer kontroll på tømmeret og mindre konflikter med annen bruk av elva. Ellers i Europa var dette måten tømmeret ble transportert på de fleste steder.

Underveis kom tømmeret ofte til en sjø hvor det ikke var mulig å fløte tømmeret løst over. Da måtte tømmeret samles og føres over sjøen. I andre enden av sjøen ble tømmeret sluppet løs og fløtet videre nedover elva. Enkelte steder underveis måtte tømmeret sorteres slik at tømmer som skulle til lokale virksomheter ble tatt ut, mens resten ble sendt videre. Det var i forkant av sjøene at de store lenseanleggene fantes, slik som Fetsund lenser. 

Før motoriserte båter, ble tømmeret samlet i flåter som ble seilt over sjøen, eller det ble dratt over sjøen med varping der det var mulig. Når dampmaskinen kom, ble det mulig å slepe tømmeret med båt. 

Varping foregår ved at man haler et fartøy fremover. Dette var vanlig for seilskip som skulle til land og oppover elver. I fløtinga ble det gjerne brukt en varpeflåte som hadde en stor vinsj med en vaier med anker i enden. Ankeret ble rodd ut med båt og sluppet. Så vinsjet man flåten fremover mot ankeret. Tømmeret hang etter flåten og ble trukket av denne. Vaieren kunne også festes i en påle og man trakk seg mot denne.

Omsider kom tømmeret frem til kysten hvor de store foredlingsvirksomhetene lå, og til havnene hvor tømmerstokker og foredlet tømmer ble skipet ut til mottakere i andre land.

Helt til slutt i sesongen gikk sluttrensken. Da lette de opp og fløtet videre alt tømmeret som hadde gått på grunn eller gjemt seg bort på elvebredden.