Iris - Sverdiris

Botanisk navn: Iris pseudacorus

Andre norske navn: 

• Sverdlilje, sumpiris. Kilde: Knut Langeland "Oldemors stauder i våre hager", 1992.
• Mekje, mækje og mæke, som er gammelnorsk for sverd. Kilde: Store norske leksikon. 
• Jonsoklilje. Kilde: farmasihistorie.com. 

Plassering: 

• Ved Andedammen – nord-, øst- og sydsiden.
• Nederst i Barokkhagen – øst for porten ut mot Otto Valstads vei.
• Syd for Korallskålen.
• Edens hage: vestkorallbed.

Beskrivelse: Sverdiris er den eneste viltvoksende norske iris, og har blitt dyrket som hageplante siden 1600-tallet. Den er en veldig hardfør og kraftig staude, høyde 60-120 cm. Sverdiris er opprinnelig en vannplante, men trives også i fuktig jord, og har grågrønne sverdformede blader, 60-90 cm lange og 2-3 cm brede som står fint hele sommeren/høsten. Planten har en opprett, stiv og kraftig stengel som er lett forgrenet øverst med fire til ti gule blomster, 7-10 cm i diameter. Hver blomst har seks kronblad hvor de tre ytre er brede, hengende, og de tre indre er opprett og smalere. Planten dufter svakt, og får store fruktkapsler med mange frø. 

Den har tykk, underjordisk, horisontal krypende jordstokk med mange smårøtter. 

Alle plantedeler regnes som lett giftige, særlig roten. Plantesaften virker irriterende på slimhinner/hud og kan gi allergi, oppkast og diaré.

Blomstringstid: Juni

Skjøtsel: Trives best i sol og næringsrik, fuktig jord eller ved/i grunt vann. Gjødsles om våren og tilføres kompost etter behov. Det anbefales å dele/plante om etter 4-5 år like etter blomstring, ev. i september. Hvis man deler om våren, kan planten komme til å blomstre samme år. Plantes ikke for dypt. Visne blomsterstengler kan klippes ned. 

Bruksområde: 

• Pryd: Ved vannanlegg, i grunt vann, naturhage/rabatter med fuktig jord. Til snitt.
• Mat: Brente frø ble tidligere brukt som kaffeerstatning.
• Fargeplante: Blomst (gulfarge) og rot (gråsvart).
• Medisin: I antikken ble roten brukt som smertestillende middel. Hildegard von Bingen (1100-tallet) anbefalte planten ved lepra, og bruken fortsatte inn på 1800-tallet. Planten er også blitt brukt ved utvendig sårbehandling (knust, fersk rot og honning), lindring under tannbehandling (tørket rot), som bitering (nye tenner hos småbarn), magestyrkende eller blodrensende middel. Videre skulle planten kunne fjerne blåmerker etter slag/skader og være magestyrkende. Brukes sjelden nå i dag.

Historikk: Trolig fra Tillas tid.