Gjøksyre

Botanisk navn: Oxalis acetocella

Andre norske navn: 

• Gaukesyre, gaukegras, surkløver, skogsyre, syreblad, syreblom, vaffelhjerte. Kilde: Rolf Hjelmstad, "Urtekilden". 
• Skoggaukesyre. Kilde: Jane Schul, "Stauder", 2012. 

Plassering: Gjøksyren er spredt rundt i hagen blant annet ved veien ned til Barokkhagen fra Trulte - i sydskråningen, løst spredt under trær/bregner bak Ulvene, i hellesprekkene under pergola ved Ørnen. 

Beskrivelse: Gjøksyre er hjemmehørende i Europa og Vest-Asia. Den hører til en stor planteslekt med hele 800 arter spredt over hele verden. I Norge er den en viltvoksende, sterk liten skogbunnstaude som trives både i løv - og barskog. 5-15 cm høy. Den har små kløverlignende lysegrønne og tre-koblet blader, ofte rødlige på undersiden. De hårete og syrlige bladene folder seg sammen mot kvelden og natten. Hver blomsterstengel har én blomst. Den er hvit med lilla årer. Den kan også være sart rosa. Blomstene lukker seg også om kvelden - og hvis det er uvær i vente. Tidligere var det de som brukte planten til å spå været. Gjøksyre har smale, krypende jordstengler, og både blad- og blomsterstengel skyter rett fra jordstengelen.

Blomstringstid: April - juni 

Skjøtsel: Trives best i halvskygge/skygge og gjerne i fuktig, næringsrik og sur jord. Man kan så i kaldbenk om høsten eller dele utløpere om våren. Planten sår seg selv ved at frøkapslene slynger frøene langt avgårde. Kan danne tette tuer.

Bruksområde: 

• Pryd: Bunndekkeplante, skog og naturtomt. Surjordsbed i skygge. 
• Mat: De syrlige bladene kan brukes i små mengder og gir en eddik/sitronsaft effekt i suppe, saus og på fisk og potet. I salat vil også blomstene i tillegg gi et fint inntrykk. Som tørket kan de brukes som te eller hva med gjøksyrepesto. Det er mye C-vitamin i bladene og det er oksalsyreinnholdet som gir den syrlige smaken. Barn skal ikke tygge for mye gjøksyreblader, og personer med revmatisme, urinsyregikt og nyrestein skal ikke innta for store mengder. 

Historikk: Fra Tillas tid.