<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1668687023147121&ev=PageView&noscript=1" />

Fra en friluftsskolegutt

Her kan du lese en historie fra en av guttene som bodde på Friluftsskolen Vangen.

Friluftsskolen

Når det blir snakk om Tilla og Otto Valstad, kan de som er oppe i årene huske Inga Bjørnson, Solstua, Asker museum, forfatterskap, malerier, gamle hus og en deilig hage.

Jeg vil snakke om en gren av Tilla og Otto virksomhet som det er få som kjenner. De bygget og drev for egne midler Friluftsskolen Vangen.

La oss se litt, hva var Vangen? Hva stod den for? Hva betød den for en del mennesker, den gang da de sosiale tilstander var forfærdelige.
Tett befolkede 1 rums leiligheter var almindelig. Fyll og spetakkel hørte til dagens orden. Hertil kom tuberkulosen, som var meget utbrett, det fantes knapt noen familie i slumstrøkene i Kristiania som ikke var rammet av denne sykdom.

Både Tilla og Otto var lærere og hadde sett forholdene på nært hold, spesielt Tilla i sin gjerning ved Vaterlands skole. 
Ekteparet ønsket å gjøre noe med dette.
Resultatet ble Vangen som skulle bli skole, og hjem for 10 gutter i lange tider. Jeg husker godt en del gutter i 9 – 10 års alderen var innkaldt til skolelegen frk. Dagny Bang en meget myndig dame, som vi hadde stor respekt for. Guttene hostet og pustet, legen banket og lyttet og så oss i halsen, med pinne på tungen. Ikke aner jeg om vi 10 guttene som blev plukket ut var dårlige nok, eller om vi var friske nok, til å være på friluftsskolen på Hvalstad.

Den 12. januar 1921 møtte vi opp på Vaterland skole for avreise, med mer eller mindre hjemmegjorte ski og kufferter. Min far og onkel hadde strevet i flere kvelder for å gjøre furuskiene, med fleskerems binninger nogenlunde brukbare. Strekkbukser og boblejakker fantes ikke i utstyret. Vi hadde bare en jakke, denne blev brukt som skolejakke, helgejakke, skijakke, det samme var det med støvlene.

Fra Vaterlands skole til Vestbanen var det ikke langt å gå for ivrige gutteføtter, deretter med tog til Hvalstad stasjon. På stasjonen var matmor i tiden som kom. Frk. Gunhild Bakke liten lys og fager, hennes følge var en diger fiskekjelke. Våre eiendeler blev plassert på kjelken og veien gikk til Vangen. Her blev vi innstalert, 6 gutter skulde ligge i 2den etasje regnet fra døren, Jon, Trygve, Arthur, Normann, Arne, Bjarne. I første blev det Arnfeldt, Alf, Leif og Ola.

Jeg husker jeg studerte svært på hvor skolen var. Det var jo ingen skole, bare ett hus hvor vi bodde. Ingen svarte tavler, ingen pulter vi satt rundt ett stort bord og hadde det hyggelig. Tegning var morsomt og her var Otto selvfølgelig lærer. Det vi lærte fra bøkene, lærte vi ved det store bordet med Tilla som leder. Ellers hadde vi undervisning der vi var. I hagen, på Vakåssletta eller på Skaugumsåsen, stjernehimmelen blev også studert. Tiltross for denne undervisningsformen lå vi foran byskolens pensum når vi kom hjem etter kortere eller lengre tid. Intet var forsømt.

Vi merket snart at Hvalstad og Askerbygdene godtok oss. Overalt blev vi mottatt på en måte som vi ikke forsto, men etterhånden lærte vi å sette pris på den godhet. Vi blev invitert, og var på besøk omkring i bygda. Vi var hos Arne Garborg på hans 70 års dag. Vi var hos Amble. På Haugbo. Henny Holtsmark på Tveter, Bernt Holtsmark på Sem, Dr. Ness, fru Fougner på Drengsrud. Simensen på Landøya fikk også besøk. Direktør Nore må ikke glemmes, alltid vennlig og hyggelig. I et stort selskap hos Johan Bojer sang vi flere sanger. Otto dirigerte. Bojer var ikke imponert av sangen, men Ottos dirigering imponerte han voldsomt.

Alltid skjedde det noe under tilla og Ottos mangfoldighet. 10 spørrelystne gutter kan spørre nokså mye, Tilla og Otto mestret å gi svar på alle spørsmål. Til og med klarte de å lære oss forskjellen på en ku og en okse.

Gunhild Bakke var husmor for oss, og satte oss i arbeide, arbeide var jo en del av oppdragelsen. Gunhild var praktisk, meget rolig og tillitsvekkende. Ingen vonde ord eller ørefiker var nødvendig, alle gjorde sitt arbeide. Vi redde senger, vasket gulv, vasket opp og hugg ved. 3 geiter og en del høner skulde også ha mat og stell. Våre kjøkkenhager skulde lukes og vannes. Gunhild hadde kanskje den hardeste jobben, å smøre 50-60 brødstykker hver eneste kveld var ikke bare moro.

Vi fikk også en innføring i Ottos museumsplaner. På låven hadde han sine arbeidsrum, hvor vi i høst og vinterkvelder satt med sandpapir og pusset gammelt jernskrot som vi guttene kalte det. Mesteren selv fortalte eventyr. Jeg hadde forresten en vemmelig jobb i lange tider. Rustne, svære håndsmidde spiker skulde pusses så de skinte. Disse er brukt i museets gamle hus. Turer og lek blev det også tid til. En tur jeg husker godt var en tur til Sylling. Vi gikk på våres ben over Sem, Tveter, Rustan over skogen, frem til Sylling prestegård. Hvor vi overnattet, var i kirken om søndagen, startet opp og gikk tilbake til Hvalstad og Vangen. Skaugumsåsen blev besteget fra flere kanter. Vakås skogen var villmark for oss, her lekte vi og her gikk vi på ski, her laget vi skibakker og snøhytter. Det var naturlig for oss å beundre Hvalstaddalens storhoppere , og vi tok etter disse så godt vi kunde. Strikke lærte vi også. I de mørke høstkvelder blev det til hver vår røde fine nisselue. Tenk på røde nisseluer på 10 Vaterlandsgutter, på ski på vei til Bakkegårdene en førjuls dag. Ungene der oppe i grenda var overbeviste om at nå var nissene i gang med arbeide til jul.

Hulda Garborg sammen med Tilla og Otto lærte oss å synge og danse folkeviser. De 5 minste guttene blev utkledd som jenter, røde strømper, vadmels bukser, røde vester og hvite skjorter. Det blev en leikarring som det sto vær av. Vi opptrådde blant annet på Kjenn Ditt Land utstillingen, bifallet var stort og hjertelig. Otto skulde skaffe penger til høvelbenker til Vangen. Vi laget en slags kabaret Otto leide Venskaben for en kveld, og ordnet opp med alt. Dagen kom og det var stappende fullt hus. Ufrivillig blev jeg kveldens attraksjon. Kledd i overall og trebunner fremførte jeg vise om en ku-torvsgutt. I sangen sto det jeg sparkern og jeg spennern, og det gjorde jeg så ettertrykkelig at den ene trebunn for som en kanonkule over tilskuerne og landet i motsatt vegg.

Friluftsskolen på Vangen blev drevet av Tilla og Otto med god hjelp av Gunhild ett par år, hvoretter den blev skjenket til Kristiania Sanitetsforening. Mann kan spørre seg selv, hvorfor gjorde disse 3 dette mot ukjente gutter? Var det for å gi oss guttene en sjanse til å være mennesker? Eller var det for å skape ett miljø i kjærlighet til natur, mennesker og dyr? Ikke var det for fortjenesten skyld, tvert imot. Heller ikke for ærens skyld.

Det måtte være for å leve etter ordene: Du skal elske din neste som deg selv.