Friluftsskolen er selvfølgelig en reformskole hvor krops- og andsarbeide går side om side. Kropsarbeide under forstandig ledelse gir de svake krefter, mot, vilje, med et ord energi, og arbeide gjør dem til gode mennesker. Bare la arbeidet veksle og la det krydres med sang. Arbeide er jo som en lek når det drives fornuftig.
De 50 barn er delt i to partier, slik at jeg har de minste i skole fra 5 før 9 til 5 før 11, da ringer det til havregrøt. Og de større fra 11.30 til 13.30, da ringer det til middag med hvil efterpå.
Skolen foregår som før sagt for åpne vinduer eller helt ute.
Friluftsskolen må hovedsakelig holde sig til hovedfagene Norsk og Regning. De må ikke agterutseiles i disse fag, der må de holde sammen med Kristianiaskolen så barna ikke skal ha den tort å bli gjensittere efter et ophold på friluftsskolen. Om det skulde være lærere til stede vil jeg be dem huske på det. Det er selvfølgelig en smule slitsomt å være lærer. Men gleden er overveiende. Det er en fryd at versene til sangene læres på en-to-tre.
I byen har jeg ergret mig over at barna ikke lærte utenat. Alle skriftelige arbeider blir nett og nydelig gjort, det er colossal forskjel. Og skolen går som en lek, det er bare den stadige sorg at skoletimene er for korte.
Men som barna ber om eventyr! Burde man ikke også lage timene i skolen om til eventyr?
De ordnede forhold – den gode mat – og først og sist – den gode seng med søvn, ro og fred som et barn sa: «Denne natta har vært så lang, men den varte bare som et minut, frøken». Det er en av grunnene til at skolen smaker så godt, at den er så rost. Barn i byen har ikke ro, det er det som gjør dem ugreie. Med hensyn til de andre fag geografi, historie, (religion) så blir det foredragsmessig og religion som fag kan det ikke bli tale om, religionen må være den røde tråd som går gjennem oppdragelsen på friluftsskolen, lære å være gode, hjelpsomme, og føle sig som søsken og bedre venner enn søsken.
På den måten virker friluftsskolen i fredens tjeneste. Men det som knytter båndet mellom dem og gjør dem forsonelige og vennesæle – det er sangen.
Og det som gjør dem glade og freidige – det er sangen. Vi synger om morgenen og om kvelden, vi synger til arbeide, vi synger til sildens og havregrøtens og potetas pris, og derfor er det ingen, uten de spiser alt med god appetit.
Et fag omfattes med veldig begeistring, det er naturfag, og dertil knytter sig tegning og skolehaven.
«Det herre er naturhistorie», sa en liten fyr, vi stod overfor en maurtue. Jeg er aldri oprådd for undervisningsmateriel, vi har naturen å øse av «aa, kall metemarken er frøken» sa en. Det står i naturhistorien og vi lærte det som et dogme, at krypdyr og slanger er kaldblodige dyr. Vi leser ikke, vi erfarer, og ingen glemmer når de får metemarker og firfisler i hånden at blodet deres er kaldt og varmt som luften. Guttene er især ivrige til å pønske og utforske naturens mysterier og å finne. Av dem får jeg rare stener, sjeldne blomster, gamle knokler og skaller. Nå er det en hesteskalle som næsten er ferdig til å innlemmes i samlingen og i maurtuen ligger skjelettet av en skjære, som maurene holder på å polere. Hvad de finner og hvad de ser bringer de med – de er opptatt med å presse de siste blomster når sommeren står på reise…Og tenk hvad de lærer i alle onner som for bybarnet går uenset hen. Vi har våronn med såing og setting, der hvert skud er dyrebart, og da alle er optatt med å stelle med jorden, den skal gi oss maten. Fremfor alt legger poteta beslag på hver eneste en, både når den skal i jorden og når den skal optaes. Det siste er basen (høydepunktet) – å telle de ongene som poteta har fått i sommerens løp. Ja, det var en potet på Vangen som fikk 48 barn – 48 fold. Nu går også begrepet fold op for dem, og mange andre begreper som for et barn i byskolen er dunkle. Dekal og hekto-liter og vi veier epler og plommer, og kilo med alle underbenævninger glir ubemærket inn. Vi fyller hekto-liter med poteter og dekal med plommer og epler. Alt blir så klart som fot i hose. Og den beste anskuelsesundervisning som foregår ad naturlig vei. Slik at de selv er oppdageren, selv opplever det, byskolens anskuelse og enn mer skolefilm vil gjøre barna fantasiløse og kjedsommelige.
Hver 1. søndag i måneden er foreldrenes dag. Da er de velkomne. Da viser barna frem sine arbeider: Et eksempel på Olavs arbeide – synger for dem- trakterer dem- det er fest!
Det er gjensidig glede og for bestyrer og lærer er det morsomt å få tale med foreldrene.
Hvilke barn får godt av en slik institusjon som friluftsskolen?
De tuberkulosetruede. De hvis far eller mor, eller søsken er døde av tuberkulose og som selv er i stor fare, og som alle uten undtagelse har kjertler. Kjertler i øine, næse, ører, kjertler som forstyrrer deres tilværelse og gjør dem febrile ved minste forkjølelse og da må puttes i seng. Men så glimrende er resultatet, at mange blev utskrevet nu i sommer og av doktoren erklært som fullkomment helbredet og med en vegtøkning. Efter 2 års forløp mener doktoren at kjertlene er lukket og barnet er utenfor fare. Oplevelse!
Det er Kristiania sunhetskommisjon – det vil si doktor Jørgensen – som tar barna ut og betaler for hvert barn. Kr. 1,75,- Kostpenger for hvert barn beløper sig til ca ….(her ser man dessverre ikke hva det står, så det får vi gjette oss til) men dertil kommer en del andre utgiftsposter, som bekledning. Solid ordentlig tøi må hvert barn ha – ikke flor og filler skal det gjøre sig godt av opholdet og ta del i vinteridretten – ski, skøiter og kjelkeakning. Og da er kr. 2,50,- pr. person snaut nok. Hvorfra kommer mynten, der sundhetskommisjonen ikke strekker til?
Maiblomsten – den velsignede maiblomsten! Om folk riktig visste hvor meget godt den gjorde, så kjøpte de haugevis. Det er maiblomsten som har skapt friluftsskolen. For et vindunderlig verk! Vi som ser det på nært hold hver dag, vi kan berette om den sundhet og livsglede som den vesle blomsten skaper – den arbeidslyst og arbeidsglede og ut fra friluftsskolen drar barna som små apostler og vidner i hjemmene om renslighet og orden og arbeidets store velsignelse. De blir samfundets surdeig. For alt sammen takker vi Maiblomsten og Saniteten. Av alle de store løft Norske Kvinders Sanitetsforening har tatt i samfundet er friluftsskolen ett av de største og mest fruktbærende.
De skaffer derved sitt land friske, arbeidslystne borgere, gode manns- og kvinneemner.
Held og lykke over Sanitetens arbeide!