Tilla holdt dette foredraget i anledning et jubileum for Oslo Sanitetsforening. Dette er andre avskrift av Tilla Valstads tekst som står bakerst i en av museets regnskapsbøker. 

Selve navnet har klang av åpen himmel og frisk luft.
Frilufsskolens idé er gammel, den tilhører oldtidens kulturfolk – hos hvem skolen innen fire vegger ikke eksisterte, og hos hvem natur og værlag just høvet for friluftsskole.
Vi husker fra historien hvordan greske og romerske lærere samlet sine disipler under åpen himmel, og vi husker nok læreren fremfor alle lærere – Jesus Kristus – hvorledes han satte seg ned på bjerget og hans disipler gikk til han og han lærte dem. Han for ut til ensomme steder der han kunne være alene med Gud, men det spurtes snart og folket drog ut til ham og han talte til dem. Ved Genesarets sjø talte han til dem fra stranden, fra båten og bilderne til sin tale hentet han fra naturen. Der kunde han peke på liljerne på marken – fuglene under himmelen – på mannen som gikk der og sådde. Men innen han blev lærer gikk han i skole hos Gud – det vil si i naturen. Naturen var for ham den store, den rette læresal – den er det også for oss. Naturen leder oss på den rette vei.

Amerika står for tiden best rustet med friluftsskoler. Open – Air – Schools. Da byggegrunnen i og omkring de store byene, hvor den slags skoler best trenges, er meget kostbar, har de innrettet seg på takene til de ordinære skoler. Vi har dessverre ikke vært i Amerika – min mann og jeg, men ideen er overført til Stockholm hvor vi har sett den praktisert. Før vi tar skolen i Stockholm for oss: et par ord om andre europeiske land, la mig si at Tyskland bygger nettopp på friluftsskoleprinsippet. Det er intet land hvor skole er i støpeskjeen som i Tyskland. England begynte i 1907 og i 1908 hadde London 4 friluftsskoler, men bare i sommerhalvåret. Frankrike har hatt det så travelt med å restituere sitt ordinære skolevesen, men at de også har friluftsskoler på sitt program, derom vidner en skrivelse til det norske departement, der de forhører seg om hvorledes man i Norge har ordnet med den sak. Departementet sendte skrivelsen til oss som nettop hadde begynt med Vangen, vi kunne intet si før vi hadde erfaring.

La oss så efter denne avstikker fare til Stockholm og stige opp de mangfoldige trappetrin til Engelbrekts skolens tak hvor vi finner en 20 – 30 barn samlet på terrassen, gutter og piker i alle aldre – uten annet tak over sig enn Guds frie himmel. Det er mars – surt og koldt, barna har fåreskinnspelser på og votter.Tallene de skriver, blir ikke så fine just, men ansiktene får en kraftig kulør. Dette er barn som kommer fra tuberkulosesanatorier – har åpen tuberkulose – kan ikke gå i ordinære skoler. Det er herlig utsikt fra taket. Engelbrekt skolan ligger høit, en seiler liksom over et hav av huser og tårner og Målaren i blå slyng rundt Gamla staden. Det er en ypperlig anskuelsesundervisning. Det grønnes på markerne, isflakene farer til havs, det er våren som slåss med vinteren. Og himlen får de studere – jo de lever i kontakt med naturen heroppe, og Stckholms kirkeklokker ringer sin høitid inn i barnesjelen. Men vi syntes de små Stockholmerne på takterrassen lignet store fugler som flakset med vingerne, men lenger enn til terrassens murkant kom de ikke. De møtte opp som de andre barn ved ½ 9 tiden. De sang, de leste, spiste, hvilte, lekte og tok efter tur del i huslig arbeide. Da vi var der så hadde guttene tur på kjøkkenet. Kalle og Pelle bakte brød og en liten fyr pusset kasserollen så blank at en kunde speile sig i den. «Tycker fru`n inte han er mycket gentil?» spurte han, stolt over sitt verk. Og lærerinnen fant guttene vel så flinke og greie som pikene i kjøkkenet.

Det samme har vi erfart på Vangen. Fru Nanna Lund-Erichson er friluftskolens ypperlige lærer og talsmann i Sverige, og hun mener det at friluftskolen er vel så nødvendig som den ordinære skole. Vi takket henne for hvad vi hadde sett og lært, og fortalte om den skole vi vilde lage. Den skulde ligge på jorden som et småbruk – skole og hjem i inderlig forening. De små skulde lære å stelle med dyr og med jorda – så, plante, høste, holde et hjem pent og nett, og så skolearbeide i broderlig forening. «aa» sa fru Nanna Lund-Erichson «om der rundt varje stad uppvaxte slike små skogskolar dar barnen kunde få fostran och undervisning tillampad efter deres kraftor – det skulda vara fullkomligen idealistisk.»

Vi drog hjem og bygget Vangen.
Vangen var opprinelig tenkt som et skolehjem, eller la oss kalle det et småbruk for svake og dårligstillede gutter ved Vaterland skole. Vi tenkte ikke særskilt på de tuberkulosetruede. I flere og tyve år hadde jeg vært lærer i Vaterland – hatt med mange usle barn å gjøre – sett hvad den alminderlige skole med alle sine alt for mange timer slet på dem, og enda når de ikke kunde følge med, så skulle de plages atpå, når de andre fikk gå hjem. Svettedråpene piplet frem på nesetippen og hånden skalv og dirret som på gamle folk. Jeg følte meg som en forbryder. Dyrebeskyttelsen er kommet langt i vårt land. Fine staller og gode fjøs, men hvordan er forholdene de opdrages i, er de skikket til å utvikle en sund, frisk ungdom? Det er tidens blodige uretfærdighet, at så ikke er tilfælde. 

Jeg erfarte så mangen gang på Vaterland hvor bare et lite ophold på landet i fredelige, gode omgivelser kunde skape barna om vi mente ved Vangen å gjøre en liten begynnelse til at hver folkeskole i Kristiania i hvert fall østkanten og Ruseløkken fikk sitt småbruk, sin skogskole, som svenskene kaller det, hvor de svake kunde bli sterke, og hvor de friske, hadde som et slags tilfluktssted, når de med lærer drog ut på tur -
Dr. (Dagny) Bang tok guttene ut. Aa, jeg husker det vel ! De så dårlige ut – de første 10 guttene, kjertelsvake, anemiske, nervøse, far eller mor var døde eller det var forskjellig som ikke var godt der hjemme. Man så i ansiktsdraget at sorgen hadde merket dem. Det var den 12. januar i 1921 vi brautet oss frem mellom snøfanene. Vinteren var usedvanlig streng det året, mye snø, mye kulde dyrtid og streiker – jernbanen stod, vondt å oppdrive både mat og klær. Men det gikk som i ordsproget: Når nøden var størst, var hjelpen nærmest, dog gleden ved å se barna komme sig på kropp og sjæl feiet sorgene vekk. All begynnelse er svær. Kristianiagutter i den viltreste alder er ingen lett sak. Alt skal læres, spise og tygge – de sluker -. Så skal de lære å stå og gå, snakke pent til hverandre, ikke brøle og sloss. Barn har lært sig til å skrike om kapp med biler og sporvogner i Kristiania. De er ikke til å ha i hus, og ute i stillheten er de som varg i veum. Vi slet den vinteren og næste med. Det gjelder ikke å få en hel ny besetning. Der må være noen av den gamle garde til å lære op de nye. Barn lærer mer av eksempel enn av ord, mer handling, mindre tale!
Vi hadde glede av guttene. Vi kunde ta dem med som våre egne barn til prest og ordfører. Bygden som hadde vært redd en slik invasjon – bybarn er ikke velkomne for haver og jordbruk – ble glade i dem. Askerfolk har vært snilde, og guttene var høflige og blide, hjelpsomme med småtterier som granbar for dørene, plukke små blomsterbuketter, lage sopelimer og visper – du vet det er så mangt som kan gjøres, når de blir satt til, og så sang de, og sangen er er hjertetyv. Vangenguttene hadde Otto Valstad til å lære sig å synge, sang var det beste de visste og de gledet mange. Til Gamlehjemmet drog vi Julekvelden. De hadde hakket (strikket) sig røde toppluer og i toppen var en dusk som viste hvad de skulde bli. Smørbokk, han het så/for han hadde lagt på sig 12 kg. På 10 måneder, han vilde bli jordbruker og hadde grøn dusk, smeden svart, pølsemakeren kjødfarvet.
Og så for vi på langslede som nisser eller et slags huldre folk med sanitetens grønne og røde lysestaker – dere kjenner dem nok – og julekurver med gotter i – en til hver av de femti gamle og så sang de julen inn rundt juletræet. Men på hjemmet var det en gammel mann på 101 år – han hadde de hug til å hilse på, han måtte nå ligge for han var omtrent døv og blind, og så stod de med lysene rundt sengen hans og sang: Deilig er den himmel blå ----
Aa, Here Gud, sa han, er det blitt julekvelden i år også, og hvad de voksne hadde prøvd å tute inn i øret på gamle Jakob, det hadde barnesangen formådd.

Resultatet av Friluftsskolen var ypperlig. Guttene var som forvandlet. Jeg kan sammenligne dem med planter som en tar opp fra kjelleren om våren og setter i et sollyst vindu. De gule vannskudd skifter med grønne. Men der er egenskaper der er vanskelig å rette, og som jeg vil kalle tidens synder, det er den grenseløse uorden og likegyldighet med tingene. De vører hverken klær eller matriel. Det er tungt å ha med et skolehjem å gjøre, nettopp av den grunn. Man går trett av evig uorden. Her sporer vi vel frukten av gratiseriet. Jeg ser hver dag hvordan bestyrer og betjening sliter. Sverige er bedre stillet fordi de har aldri våget seg så langt på glattisen. Det betales, om enn aldri så lite. Hos oss er barnet ikke ansvarlig for en pennesplitt engang, det er demoraliserende, og jeg fatter ikke at våre skolefolk ikke innrømmer det.
Så har vi ødeleggelseslysten. Kan en bil få stå i fred? Kan en benk, et bord, en skolepult få holdes fri for merker og snitt? Det er barnets trang som ikke får noen sund utløsning i byen. Det klør i fingrene efter arbeide. Det ligger da Gud skje lov i barnenaturen fra det sitter i mors fang og griper efter koppen og sjeen. Det er vi som ikke vet å forstå deres arbeidstrang, sysselsette dem i byen. Det er byen, ikke barna som har skylden. Barnas arbeidstrang er det som i byene blir til skøierstreker – til skurkestreker – til små forbrytelser, og så er vi på skråplanet. De beste emner går tapt på den måten. Landet fanger barnas skaperevne. Der er sand og jord og sten, der er bekker å demme opp og en fossekall å sette i sving og båter lage osv.

Friluftsskolen kan gjøre noe ut av alle barn. Det er de beste sidene ved Montesorris system som praktiseres. Hvis vi kan snakke om system. Der er nok å ta sig til, nok efter enhvers smak, det trenges bare en leder og kamerat som kan arbeide og bygge med dem. Kristiania kommune forstod ikke hvilken gevinst det vilde vært for deres skolevesen å få Vangen Friluftsskole. Derfor sa de nei takk til gaven. De oprettet en tid efter dagfriluftsskolen på Sandaker, resultatet av den har ikke vært tilfredstillende, selvfølgelig fordi barna bor hjemme – de må vekk- komme i gode, ordnede forhold, fremfor alt få tidlig ro om kvelden.

Kristiania kommune bygger heller flott til sine ordinære skoler, og det er visst, de er jo rene paladser. Kunde der ikke spares her og så skjenke friluftsskolen en tanke?
Til all lykke har Kristiania en våken sanitet. Kristiania sanitet kjøpte høsten 1922 Brusetkollen – naboeiendommen til Vangen, for å fortsette friluftsskolen for tuberkulosetruede piker- et arbeide som saniteten under ledelse av avdøde frk. Sofie Møller og nulevende sanitetsformann fru Anna Dahl hadde begynt på Rønningen i Maridalen i 1911.
Både frk. Møller og fru Dahl har innlagt sig store fortjenester.
Skolen på Rønningen ble nedlagt. Brusetkollen er i ypperlig stand og i gang.

Norge har nu ,foruten Brusetkollen og Vangen, friluftsskoler i Trondhjem, Stavanger og Bergen, stiftet av Saniteten. Guttene på Vangen kaller den «teten» og den fortjener navnet! Nok av det; TETEN med fru Anna Dahl i teten skrev til oss da kommunen gav sitt avslag og vi blev straks forlikte. Her var ikke tale om salg – blott overdragelse. Vangen var jo de manges gave.

Friluftsskolen på Brusetkollen for 36 piker og Vangen for 14 gutter styres av en chef, søster Signe Ellingsen og en bestyrer på Vangen. Fru Sofie Tillisch er lege, undertegnede er lærer og Otto Valstad er lærer i sang og tegning. (Tilsyn er fru Pettersen fru)

Å gå i detalj med skolens ordning av mat, hvile, arbeidsfordeleing osv. vil trette mange. Den som har særlig interesse her kan jeg på Sanitetens vegne ønske velkommen til å studere på stedet. Jeg får ta det overfladisk.

Friluftsskolen er selvfølgelig en reformskole hvor krops- og andsarbeide går side om side. Kropsarbeide under forstandig ledelse gir de svake krefter, mot, vilje, med et ord energi, og arbeide gjør dem til gode mennesker. Bare la arbeidet veksle og la det krydres med sang. Arbeide er jo som en lek når det drives fornuftig.

De 50 barn er delt i to partier, slik at jeg har de minste i skole fra 5 før 9 til 5 før 11, da ringer det til havregrøt. Og de større fra 11.30 til 13.30, da ringer det til middag med hvil efterpå.

Skolen foregår som før sagt for åpne vinduer eller helt ute.

Friluftsskolen må hovedsakelig holde sig til hovedfagene Norsk og Regning. De må ikke agterutseiles i disse fag, der må de holde sammen med Kristianiaskolen så barna ikke skal ha den tort å bli gjensittere efter et ophold på friluftsskolen. Om det skulde være lærere til stede vil jeg be dem huske på det. Det er selvfølgelig en smule slitsomt å være lærer. Men gleden er overveiende. Det er en fryd at versene til sangene læres på en-to-tre.

I byen har jeg ergret mig over at barna ikke lærte utenat. Alle skriftelige arbeider blir nett og nydelig gjort, det er colossal forskjel. Og skolen går som en lek, det er bare den stadige sorg at skoletimene er for korte.
 Men som barna ber om eventyr! Burde man ikke også lage timene i skolen om til eventyr?

De ordnede forhold – den gode mat – og først og sist – den gode seng med søvn, ro og fred som et barn sa: «Denne natta har vært så lang, men den varte bare som et minut, frøken». Det er en av grunnene til at skolen smaker så godt, at den er så rost. Barn i byen har ikke ro, det er det som gjør dem ugreie. Med hensyn til de andre fag geografi, historie, (religion) så blir det foredragsmessig og religion som fag kan det ikke bli tale om, religionen må være den røde tråd som går gjennem oppdragelsen på friluftsskolen, lære å være gode, hjelpsomme, og føle sig som søsken og bedre venner enn søsken.
På den måten virker friluftsskolen i fredens tjeneste. Men det som knytter båndet mellom dem og gjør dem forsonelige og vennesæle – det er sangen.
Og det som gjør dem glade og freidige – det er sangen. Vi synger om morgenen og om kvelden, vi synger til arbeide, vi synger til sildens og havregrøtens og potetas pris, og derfor er det ingen, uten de spiser alt med god appetit.

Et fag omfattes med veldig begeistring, det er naturfag, og dertil knytter sig tegning og skolehaven.
«Det herre er naturhistorie», sa en liten fyr, vi stod overfor en maurtue. Jeg er aldri oprådd for undervisningsmateriel, vi har naturen å øse av «aa, kall metemarken er frøken» sa en. Det står i naturhistorien og vi lærte det som et dogme, at krypdyr og slanger er kaldblodige dyr. Vi leser ikke, vi erfarer, og ingen glemmer når de får metemarker og firfisler i hånden at blodet deres er kaldt og varmt som luften. Guttene er især ivrige til å pønske og utforske naturens mysterier og  å finne. Av dem får jeg rare stener, sjeldne blomster, gamle knokler og skaller. Nå er det en hesteskalle som næsten er ferdig til å innlemmes i samlingen og i maurtuen ligger skjelettet av en skjære, som maurene holder på å polere. Hvad de finner og hvad de ser bringer de med – de er opptatt med å presse de siste blomster når sommeren står på reise…Og tenk hvad de lærer i alle onner som for bybarnet går uenset hen. Vi har våronn med såing og setting, der hvert skud er dyrebart, og da alle er optatt med å stelle med jorden, den skal gi oss maten. Fremfor alt legger poteta beslag på hver eneste en, både når den skal i jorden og når den skal optaes. Det siste er basen (høydepunktet) – å telle de ongene som poteta har fått i sommerens løp. Ja, det var en potet på Vangen som fikk 48 barn – 48 fold. Nu går også begrepet fold op for dem, og mange andre begreper som for et barn i byskolen er dunkle. Dekal og hekto-liter og vi veier epler og plommer, og kilo med alle underbenævninger glir ubemærket inn. Vi fyller hekto-liter med poteter og dekal med plommer og epler. Alt blir så klart som fot i hose. Og den beste anskuelsesundervisning som foregår ad naturlig vei. Slik at de selv er oppdageren, selv opplever det, byskolens anskuelse og enn mer skolefilm vil gjøre barna fantasiløse og kjedsommelige.

Hver 1. søndag i måneden er foreldrenes dag. Da er de velkomne. Da viser barna frem sine arbeider: Et eksempel på Olavs arbeide – synger for dem- trakterer dem- det er fest!
Det er gjensidig glede og for bestyrer og lærer er det morsomt å få tale med foreldrene.

Hvilke barn får godt av en slik institusjon som friluftsskolen?

De tuberkulosetruede. De hvis far eller mor, eller søsken er døde av tuberkulose og som selv er i stor fare, og som alle uten undtagelse har kjertler. Kjertler i øine, næse, ører, kjertler som forstyrrer deres tilværelse og gjør dem febrile ved minste forkjølelse og da må puttes i seng. Men så glimrende er resultatet, at mange blev utskrevet nu i sommer og av doktoren erklært som fullkomment helbredet og med en vegtøkning. Efter 2 års forløp mener doktoren at kjertlene er lukket og barnet er utenfor fare. Oplevelse!

Det er Kristiania sunhetskommisjon – det vil si doktor Jørgensen – som tar barna ut og betaler for hvert barn. Kr. 1,75,- Kostpenger for hvert barn beløper sig til ca ….(her ser man dessverre ikke hva det står, så det får vi gjette oss til) men dertil kommer en del andre utgiftsposter, som bekledning. Solid ordentlig tøi må hvert barn ha – ikke flor og filler skal det gjøre sig godt av opholdet og ta del i vinteridretten – ski, skøiter og kjelkeakning. Og da er kr. 2,50,- pr. person snaut nok. Hvorfra kommer mynten, der sundhetskommisjonen ikke strekker til?

Maiblomsten – den velsignede maiblomsten! Om folk riktig visste hvor meget godt den gjorde, så kjøpte de haugevis. Det er maiblomsten som har skapt friluftsskolen. For et vindunderlig verk! Vi som ser det på nært hold hver dag, vi kan berette om den sundhet og livsglede som den vesle blomsten skaper – den arbeidslyst og arbeidsglede og ut fra friluftsskolen drar barna som små apostler og vidner i hjemmene om renslighet og orden og arbeidets store velsignelse. De blir samfundets surdeig. For alt sammen takker vi Maiblomsten og Saniteten. Av alle de store løft Norske Kvinders Sanitetsforening har tatt i samfundet er friluftsskolen ett av de største og mest fruktbærende.
De skaffer derved sitt land friske, arbeidslystne borgere, gode manns- og kvinneemner.

Held og lykke over Sanitetens arbeide!