Blåveis

Botanisk navn: Hepatica nobilis 

Andre norske navn: Blåsymre, blåsippe. Kilde: Reidar Gjørven og Astrid Skår, "Veikantflora", 2011.   

Plassering: Under grana vest for Billingstadstua, nordvest for flaggstangen ved Gamletunet, bak Ulvene og litt spredt rundt omkring i hagen ellers.

Beskrivelse: Et kjærkomment tidlig vårtegn. Finnes mest på Sør-Østlandet og deler av Trøndelag. Blåveisen er fylkesblomsten for Akershus. Den er en flerårig plante med horisontal rotstokk på 5-15 cm. Det er fjorårets blader vi ser på vårparten. Blomsterknoppene er klare, de ble dannet om høsten. Grunnbladene er 3-lappet, tykke og stive. Undersiden er ofte rødfiolett. Stilken er silkehåret og som regel er det flere som kommer opp fra én rosett. På toppen av hver stilk sitter en enkel, skålformet, dypblå blomst med 5-8 kronblader. Fargen kan være rødlig, fiolett eller hvit. Fylte blomster er mer sjeldne. Tett oppunder blomsten sitter 3 små, silkelodne svøpeblad. Blåveisen sprer seg ved frøsetting, så istedenfor å flytte planten med rot, (ofte lokalt fredet) kan man så frøene straks de er høstet. De spirer fint neste år hvis ikke mauren har tatt de først. Den er en god pollenkilde for bier og sommerfugler om våren. Blåveisen er derimot giftig for oss mennesker. Planten vokser langsomt. Nyt synet av den der den står og la den fortsette å stå der til glede for oss alle. 

Blomstringstid: Mars - mai

Skjøtsel: Får stå i fred. Trives best i kalkrikt løvskogmiljø med god drenering, lunt og varmt. 

Bruksområde: 

• Pryd i skog og hage
• Insektsplante: bie- og sommerfugler
• Medisin: i eldre tider trodde man at bladfasongen (som minner om menneskeleverens tre "lapper") indikerte at planten kunne hjelpe ved leversykdommer. Ble brukt mot nyresten, som urindrivende middel og i tillegg som munnvann ved betennelser i tannkjøttet.

Historikk: Ifølge Gundhild Bakke ble 121 blåveis hentet fra "Seljefløyteskogen" (nordsiden av Kirkeveien) og plantet langs Mahoniahekkene, sørøst for Balustraden.