Frem til 1890-årene var Linderud sentrum i Mathiesenfamiliens store skog- og trelastvirksomhet som fra 1893 også omfattet Eidsvoll verk.
Det store godset ble delt mellom Haaken Christian Mathiesens tre sønner. Den yngste, Christian Pierre, overtok Linderud i 1893 som 23-åring.
Han hadde landbruksutdannelse og var i en periode både stortingsmann og landbruksminister, noe som ga ham statsrådtittel som man den gang beholdt livet ut.
Gården han overtok var på rundt 1000 mål innmark og 8000 mål skog. Statsråd Mathiesen videreutviklet og moderniserte gårdsdriften slik at Linderud ble et mønsterbruk.
Frem til ca. 1920 ble det drevet skiftefjøs på Linderud. Dette var en vanlig driftsmåte på 1800-tallet hvor bøndene kjøpte kalveferdige kuer på kutorget (Grønlands torg). Når kuene sluttet å melke ble de fetet opp og sendt til slakt.
Kuene kom fra Vestlandet, Gudbrandsdalen og Valdres hvor driftekarer førte flokker på opp til 4-500 dyr langs veiene mot Kristiania.
På 1800-tallet ble det drevet skiftebruk på Linderud i syvårssykluser. Dette var for å unngå at jorda ble utpint og avlingene dårlige. Det ble dyrket gress i fire år og korn i tre. Gresset ble brukt som fôr til en stor besetning på rundt 100 kyr.
Linderud gård leverte fersk og varm melk direkte til husholdninger i Oslo både morgen og kveld. I 1935 ble det påbudt å kjøle ned melken til under 8 grader. Melkeleveransen pågikk helt frem til 1941, da den tyske okkupasjonsmakten forbød direktelevering av upasteurisert melk, et forbud som ble videreført etter krigen.
Frem til starten på 1900-tallet ble det gjødslet med kompostert slakteavfall og møkk, som ble hentet med hest og vogn fra byens slaktere og fra byfjøsene. I Statsråd Mathiesens tid ble kunstgjødsel tatt i bruk.