Tilla Valstad

Mathilde Georgine Christiansen ble født i Tønsberg 31. juli 1871.  Hun fikk morens navn, men ikke mange selv innen familien, visste at hun het noe annet enn Tilla, for under dette navn ble hun kjent over hele Norges land.

Barndom i Tønsberg
Tillas vokste opp i en tallrik familie på Løkken gård ved foten av Slottsfjellet i Tønsberg. Gården hadde en vakker allé som ledet ned mot farens skipsverft ved havnen.  I Teodora triologien skriver Tilla om sin barndom i Tønsberg. Der kommer det fram at hun tidlig kom i opposisjon til sitt borgerlige opphav. Hun forteller om byggingen av seilskuta Mathilde og om stabelavløpningen i 1876, og de store sosiale forskjellene. Tilla utviklet helt fra ungdomsårene av en sterk rettferdighetssans, og den bar hun med seg hele livet.

Et kyss
«Min ungdomstid ble preget av en romantisk kjærlighetshistorie som endte med ekteskap, fordi jeg engang hadde så strenge moralske begreper at jeg trodde at et kyss var bindende. Det resulterte i et såre lykkelig ekteskap.», sier Tilla i et intervju.  Tilla ble hemmelig forlovet med bondegutten og læreren Otto Valstad fra Asker da Otto fulgte Tilla hjem etter et ball, og hun fikk et kyss til farvel i alléen opp til Løkken. Da foreldrene til Tilla ble kjent med forlovelsen, ble Tilla nærmest tvangssendt på lærerskole i Christiania for å glemme sin Otto. Men hun fikk sin lærerutdannelse og sin Otto. De giftet seg i 1893, og hun fortsatte i læreryrket.

Alt for kunsten
Tilla hadde en klippefast tro på at det var kunstmaler Otto skulle bli, og skulle det gjennomføres måtte også hun tjene penger. Hun forsørget dem mens Otto gikk på tegneskole og bygget hus på Øvre Valstad, hans barndomshjem på Hvalstad, som Tilla og Otto flyttet til. Tillas motto var: «Alt for kunsten»!

Gift «frøken» på Vaterland 
Tilla var den første gifte kvinnen som fikk fast lærerstilling i Christiania, på Vaterland skole. Det var i 1898, og fram til da hadde man måttet være frøken for å bli ansatt som lærer. Tilla arbeidet ved Vaterland skole i 22 år.  Seks dager i uken pendlet hun med toget fra Hvalstad til Vestbanen. Tilla hadde også gutteklasser, noe som ikke var vanlig for «frøkner».  På Vaterland skole fikk hun inspirasjon til å skrive «Storbyens barn» som gikk som en føljetong i avisen «Tidens tegn», og som senere kom ut i boken «Et Aar i Vaterland».  Boka er forut for sin tid, ikke minst måten hun brukte sosiolekt og dialekt på; det må ha vært svært radikalt. Boka «Et år i Vaterland» (1925) handler om kompisene Sjalis, Oskar, Ansgar og Kal Johan og innflytterne «Bjønnungen» fra Russland og «Eplerkarten» fra Tyskland og deres oppvekst på Oslos østkant i 1920-årene.

«Vaterlandsguttene er rappere, lettvintere til lands og til vanns, han er varmere og intensere – gløggere og oppfinnsommere – snillere og slemmere enn sine brødre på Vålerenga, Sagene, Uranienborg og Majorstua. Det er bare gutten i Vika som lever under lignende forhold som er han lik.» Fra Et Aar i Vaterland.

Brusetkollen friluftsskole
Tilla og Otto startet Brusetkollen friluftsskole, Hvalstad i 1920. Gjennom sitt virke på Vaterland skole så Tilla daglig elendigheten i de mange hjem barna kom fra; fattigdom, sykdom og nød. Tuberkulosen herjet blant unge og gamle. Tilla ble oppsatt på å skaffe gutter fra tuberkulose-truede hjem friskere luft, sunnere kost og undervisning i solfylte og vennlige omgivelser. De kjøpte 10 mål av Bruset gård, flyttet kårstua og brukte som skolestue. Det begynte med de 12 mest trengende guttene fra Vaterland. De ga skolen til Oslo sanitetsforening etter to år, mens Tilla fortsatte som lærer til 1928.

«Sjarmerende fyrverkeri på mangen talerstol». (Aftenposten, 31.7.1931)
Etter endt lærervirke, ble det fart i hennes virke som journalist, forfatter og foredragsholder. Hun skrev og dro også landet rundt og snakket om blant annet norskdom, norske varer, om husflid, bunadssak, folkehelse, nybrott, ungdomsarbeid, privatbilens trusler, kvinner og menn i sin samtid.   Når Tilla hadde jubileer ønsket hun seg istedenfor telegrammer, blomster og gaver bidrag til Ny jords bureisningsfond, og summen skulle offentliggjøres i Nationen. Et av hennes mål var blant annet at Norge skulle være 100% selvforsynt. I en rikt illustrert artikkel kalt «Akerselva» hyller hun elva og viser seg som en miljøforkjemper lang forut for sin tid. Hun spør blant annet: «Hvorfor renser vi ikke op elva vår – pynter og steller om henne. Hun er det vel verdt?». «(… Vi har vannskrekk i Oslo. Vi har en av de vakreste innseilinger i verden, men den har vi bygget for. (…) Og elva har vi snudd ryggen til og brukt til kloakk.»

Asker museum, Valstads samlinger

Fra Tillas egen «omvising» fra 1949: «Vi måtte hele vårt liv spare, i hvert fall for oss selv, for å kunne samle. Latterlig tarvelig kledd. Bojer kalte Otto bestandig bjørnen Rugg. Til daglig var han noe lodden å se på, og mitt utstyr er så gammelt, hundreårskåpa, ja på Vaterlands skole ba de meg om å få arve mine kledningsstykker, for de egnet seg til skuespill. Det var ikke noe fornærmelig i det. Tvert imot jeg anså det som et kompliment. Fornøyelser undte vi oss lite av. Det stjal tid og kostet penger som skulle brukes til antikviteter. Men hva skulle vi med disse steindøe tingene. Ja, det var dem som tenkte på vår sjels frelse. Vi var kommet opp i årene, og en anonym dame skrev at vi som sto på gravens rand, vi burte heller samle oss skatter i himlen fremfor å gi penger til slike unødvendige ting. Det var den gang vi overga samlingene. Jeg er enig med damen at skatter i himlen er godt å ha, men skatter på jorda er heller ikke å forakte, og Otto har gjennom et langt liv gledet seg sjøl og andre ved disse skattene.» Tilla og Otto testamenterte alle sine skatter – kunstnerhjem, barokkinspirerte hage med Anne Grimdalens dyreskulpturer, Tillas vevnader, historiske gjenstander og bygninger - Asker museum, Valstads samlinger – til Asker kommune i 1949 til stor glede for oss også i dag.

Tilla ble enke i 1950. Hun fortsatte sitt allsidige virke. I en alder av 85 år var hun for eksempel Nationens eldste medarbeider. Tilla døde 5. august 1957, 86 år gammel.

Tilla er stadig en god læremester og inspirator!

Fredrikke Hegnar von Ubisch

Museumsbestyrer på Asker museum