Gunhild Bakke

Jeg skal så visst ikke prøve å intervjue Gunhild i anledning dagen. Hun ville bli rasende. ”Ikke et ord om meg”. Hun var 17 år da hun kom til oss 16. april 1917. Så ung hun var, hadde hun allerede vært barnepike for et par smågutter som i dag er svære. Hvordan hun kom til oss –det vet jeg sant og si ikke. Det er vel et lune av skjebnen, det som så mye annet. Men jeg vet hva hun tenkte etter en dag eller to: Her blir jeg ikke året ut. Ikke er det barn her, og ikke et dyr – hun som var vant til hest, ku, sau, gris og her var ikke ei katte engang – bare to voksne mennesker som var opptatt av sitt. 

Siden har det alltid vært katt på gården, og nå er det to – mor og datter – to kritthvite skjønnheter som kappes om å sitte på fanget eller slå armene om halsen på Gunhild når hun gir seg stunder til å sitte.

Gunhild er dyregod og glad i jorda. Hun er av Bakke-slekta og de er av jordens trofaste slitere. Så mye som det er å gjøre her, vil hun ikke høre tale om å sløyfe potetåkeren. Å nei, våre poteter er mye bedre enn dem vi kjøper. Og kjøkkenhage – tenk å eie jord,- og så ikke ha sin egen salat fra vår til vinteren kommer, og purre og selleri og alt sammen. Og så er hun blomsterelsker. Det skal blomster i vindusposten og kring husene. Og så er det prydhagen. (En gammeldags prydhage etter inspirasjon fra gartner Urdahls trær og busker).

Men best som hun driver i jorda, kommer en buss full av folk som skal til museet. Da er det å kaste av seg hage habitten og få på seg pene klær og vise rundt og fortelle om slik det var for hundre, ja for tusner av år siden. Hun forteller om pløying – om belysningens historie fra tyristikkene og kole, lysestøping og den første lampa som kom fra Frankrike. Hun vet å fortelle om det alt sammen. Men så skal det være rent og noenlunde støvfritt også, og hun må være fullkommen akrobat for å nå til topps og kjempe med støv og kingelvev. Det er gammeldags vedfyring med sot og aske, og det legger seg tykt på skap og stokker, på engler og utskjæringer, på malerier og kroner. 

Mens jeg skriver og hun intet aner om at det gjelder henne, holder hun på med pensel og såpevann og vasker hvert prisme på empirelysekronen som henger himmelhøyt. – ”Tenk om du ble svimmel. Tenk om du falt ned.” ”Å, det greier seg vel denne gangen også, men krona skulle vært til å heise ned og opp, skjønner de, men her er museum og gammeldagse greier alt sammen”. - Det er Otto og Gunhild. Otto var som andre mannfolk, han tenkte ikke på alt kvinnfolkslitet. Annerledes i dag. Nå vil ikke kvinnene finne seg i slikt martyrium. 

Men ellers har ikke Gunhild et vondt ord å si om Otto. Han var hennes lærer og arbeidskamerat. Hva har ikke de to utrettet sammen. Alle de kister, skap, bord, stoler som kom beinløse og med alle salgs skavanker, - alt sammen var overmalt og skulle lutes av, alt det jern som var rustet, og en ikke ikke så det fine arbeid som lå under. Otto og hun forsvant i kveldingen på verkstedet. Det var som et kveldsete at Otto og Gunhild jobbet sammen, og alt som var vrak og rustent og stygt, det pryder nå Asker Museum. 

Ja, jeg sier så stort et ord – Asker har mye å takke Gunhild for. Alle kveldstundene sine ga hun bort. Det var hennes største glede. Og hvem var det vel som laget alle rammene til tegningene i galleriet? Jo, det var Gunhild. Og når alt dette arbeidet gikk så lett for henne, var det fordi hun hadde så stor skjønnhetssans. Så lærte hun å holde malingen vedlike inn i huset med skraping og kitting. Ja, slik er Gunhild, kjent av de mange som årligårs besøker Asker Museum. Å huske alt Gunhild har vært med på, er ikke lett. Jeg har glemt det viktigste. Hun var med å lage friluftskole, og hun var mor for 12 smågutter. Høsten 1931 drev hun i kirken som Ottos handtlanger og assistent under restaureringen. Hun både malte og forgylte. En mester var hun til å blande ulla som skulle spinnes til billedvev og finne de rette valører. Det ser vi av antipendiet foran alteret, og hun ”Maria med barnet” i sakristiet. Selvfølgelig er hun fremdeles flittig i veven. 

Ja, nå får det være nok med ferdigheter. Nei, sandelig hadde jeg nær glemt noe av det aller viktigste – maten. Det er jo henne som er opphavet til god og smakelig mat her i huset, enten det skal være wienerbrød eller vaffel eller annen bakelse, hjembakt brød eller en god aftens. Vanskeligste jobben påla Otto henne straks før han døde: ”Pass godt på Tilla”.