Seiersten skanse

Seiersten skanse med Veisvingbatteriet ble etablert i perioden 1894–1902 på ekspropriert og kjøpt grunn på landsiden øst for Oscarsborg og Oslofjorden. Skansen er en lukket skanse med avrundede hjørner og anlegget er konstruert med en kraftig 8 m tykt brystvern av jord, indre bekledningsmur, gorge (bakvegg) og vollganger. Gjennom gorgemuren fører to innganger inn i skanseanlegget. Fronten har to lukkede traverser, med to dekkede kommunikasjonsganger som fører ut mot en oppstillingsplass ved gorgen. Inne i skansen finnes skytestandplasser og banketter for infanteri, sikrede ammunisjonsrom, samt 24 fullt dekkede oppholdsrom for soldater hvor noen av de originale trebenkene er bevart.

På grunn av utviklingen av nye, sterkere og mer presise kanoner var Oscarsborg festning foreldet da den sto ferdig. Det ble derfor mot slutten av århundret anlagt et nytt batteri med en frontal voll foran festningen mot sør samt en undervannssperre (sjeté) i vestre fjordløp. I tillegg ble det på grunn av Kaholmenes relativt lave beliggenhet, anlagt utenverker på begge sider av fjorden og på Håøya. Veisvingbatteriet hadde skuddfelt mot fjorden og skulle styrke Oscarsborg og Kopås' bestrykningsmulighet. Seierstenskansens skuddfelt vendte mot veiene som førte til Drøbak og samvirket med Heer og Kringerud skanse.

Veisvingbatteriet omfatter en vestvendt og høy murplattform med fire kanonplasser, kraftige kanoner og lukkede ammunisjonsrom. Sydøstre fløy omfatter en murt bygningskonstruksjon med pipe, moniermagasin og østvendt mur med port og jernvinkler for en innvendig trebro. Ved Veisvingbatteriet står det fortsatt to trebygninger fra etableringen. Kanonene hadde en rekkevidde på 5000 meter. De tre minste kanonene ved batteriet var fra Oscarsborg og den største kanonen ble kalt «Norges kanon» etter Stortingets lange behandlingstid, med 30 års diskusjon om anskaffelse og plassering. I 1898–1899 ble det oppført flere bygninger på anleggene, til dels av materialer fra Seiersten prestegård, som lå der skansen ligger i dag. Videre ble skansen bygget ut i årene 1898– 1900 med tilslutningslinjer mot syd og nord. Skansen hadde også to brønner og en latrine inndelt for offiserer, underoffiserer og menige soldater, mens kaserne, messe og kjøkken lå nord for skansen. Stabburet står på museet den dag i dag.

Etter at unionen mellom Sverige og Norge opphørte 7. juni 1905 var en stund usikkert om Sverige ville anerkjenne løsrivelsen. Etter sammenbrudd i forhandlinger mellom de to landenes regjeringer, ble det på en regjeringskonferanse den 13. september 1905 besluttet iverksatt delvis mobilisering. Styrker ble utplassert fra samme dag, men skansen var aldri med i noe slag. Under nøytraliteten under første verdenskrig mellom 1914-18 var veisvingbatteriet også bemannet med nøytralitetsvakt, og under andre verdenskrig ble det den 9. april 1940 oppsatt to Bofors-kanoner nord for Veisvingbatteriet, samt avstandsmåler.

Etter krigen mistet skansen sin bruksfunksjon og på 1970- og 80-tallet ble den i en periode brukt til rally-crosskjøring. Det var da lastet jordvoller og sandhauger inn på området. Utover 90-tallet ble det opparbeidet kystkultursti på strekningen mellom Follo Museum, Seiersten skanse, Veisvingbatteriet, Kopåsbatteriet og Husvik. Arbeidet var et samarbeid mellom Oscarsborg festning , Oscarsborg Festnings Venner og Frogn kommune. En delvis rehabilitering av Seiersten skanse pågikk frem mot 1992. En del av skansens stenmurer og jordvoller ble da reparert og i 2003 overtok Forsvarsbygg forvaltningen av anlegget.