Fangene på Gardermoen

Denne teksten er basert på foredraget "Mormors syskrin" fagkonsulent Maren Rogstad holdt sommeren 2021.

Under krigen satt det omkring 100 000 utenlandske krigsfanger i fangeleire rundt omkring i Norge. Flesteparten av disse lå i nord, men det fantes også flere leire rundt militærområdene Trandum og Gardermoen. Her kan du lese om historien til de sovjetiske fangene som satt og jobbet i fangeleirene her i Gardemo-området i krigsårene, og hva som møtte dem ved krigens slutt.

Hvem var disse fangene?​

Ved frigjøringen i 1945 fantes det omtrent 83 000 sovjetiske-, 2500 jugoslaviske- og et tusentalls polske krigsfanger i tysk fangenskap i Norge. Størsteparten av disse fangene var soldater fra den Røde Armé mens omkring 7000 var sivile sovjetiske borgere. I løpet av krigen hadde 17 000 krigsfanger mistet livet som følge av de tøffe levekårene og det harde arbeidet de ble påtvunget av tyskerne. Dette er det største tapet av liv som følge av krigshandliger i Norge under krigen. I Gardemo- og Trandumdistriktet finnes gravene til omkring 90 russiske krigsfanger.

På Gardermoen var det 3 leire med til sammen ca. 1500-2000 fanger. Den største leiren, Quistebo, huset på det meste 2000 fanger, og ved frigjøringen var tallet 850. Leiren Garderfjell lå på vegen mellom Gardermoen og Trandum, og huset etter sin opprettelse i 1944 ca. 400 fanger. Trandum fangeleir, ved hovedporten til Trandum militærleir, huset på det meste 12-1500 sivile arbeidere som et såkalt «Ostarbeiterlager». Her fantes både menn, kvinner og barn som hadde blitt hentet inn fra tyskokkuperte områder i Øst-Europa. Ved fredsslutningen var tallet ca. 800.

De sovjetiske krigsfangene her i Norge var blitt fraktet hit for å utøve tvangsarbeid for den tyske okkupasjonsmakten. De ble fordelt i nærmere 500 leire, og rundt to tredeler av dem ble sendt til Nord-Norge. De ble brukt til bygging av jernbane, veier, flyplasser og festningsanlegg under den såkalte «Organisation Todt», en halvoffisiell tysk organisasjon som arbeidet med utbygging av den militære infrastrukturen i Wehrmacht. Her på Gardermoen ble fangene blant annet satt i arbeid for å hente ut stein fra inne i Garderfjellet. De arbeidet også med transport av materiell i militærleirene, vedhugst og lignende arbeid.

Tilstanden i leirene​

Sovjetunionen hadde ikke skrevet under Genèvekonvensjonene som beskyttet rettighetene til krigsfanger, og tyskerne lot derfor være å behandle sovjetiske fanger i henhold til konvensjonens rammer. Fangene ble tvunget til svært hardt arbeid og levde på lite og dårlig mat. I leirene levde de under kummerlige forhold, og sykdommer som tuberkulose og mangelsykdommer herjet stygt. Mange leirer i Nord-Norge var i praksis rene dødsleirer på grunn av mangel på mat. I tillegg viste tyskerne liten vilje til å utstyre krigsfangene med tilstrekkelig og brukbar bekledning. «De elendige forholdene ble en slags tilleggsstraff til fangenskapet. Tilstrekkelig bekledning betød skillet mellom liv og død for de sovjetiske krigsfangene.»

Tyskerne anså flyktende fanger som en stor trussel, grunnet frykt for spionasje, sabotasje eller organisering av partisangrupper. Doble piggtrådgjerder skilte dem fra omverdenen, og fluktforsøk ble straffet med døden. «Vaktene beordret ofte sovjetiske krigsfanger til å gå foran seg underveis til arbeidsstedet, for deretter å skyte fangene bakfra. Senere rapporterte de at fangene var skutt fordi de forsøkte å flykte.» Strenge straffer gjaldt også for nordmenn som ble tatt i å hjelpe flyktende fanger. 

Det var likevel flere tyske kommandanter som godtok at fangene fikk ha noe kontakt med lokalbefolkningen. Et lyspunkt ved tilværelsen i fangeleirene var at fangene ofte fikk lage diverse håndverksprodukter av tre og metall, som de fikk bytte med naboer og andre fra bygda mot matpakker. 

På Gardermoen fantes et yrende liv i frigjøringstiden, med flere butikker og kafeer. Området var spesielt for tiden, preget av anleggsvirksomhet og tilstedeværelsen av både utenlandske soldater og frigjorte krigsfanger.

Frigjøringen av utenlandske krigsfanger skjedde som regel rolig og kontrollert uten nevneverdig hevnlyst fra fangenes side, men det fantes også tilfeller der tidligere angivere eller torturister ble drept på brutalt vis. Da de første engelske flyene landet på Gardermoen etter frigjøringen hadde noen av fangene på Quistebo ønsket engelskmennene velkommen ved å heise opp et flagg. Den tyske kommandanten i leiren fikk de alle skutt som represalie. 

Da kommandanten ble forhørt om episoden etter den norske og engelske overtagelsen av leiren noen dager senere, skal en av de engelske offiserene blitt så rasende at han skjøt den tyske kommandanten i ryggen, hvilket drepte han. Han ble gravlagt med de døde russiske fangene ved Quistebo, og senere flyttet til den tyske felleskirkegården på Alfaseth i Oslo. De russiske fangene ble flyttet til Vestre Gravlund i Oslo.

Hjemreise og «repatriering»

Stalin ville ha alle de 3 millioner Sovjetiske krigsfanger omkring i Europa «repatriert», returnert til Sovjetunionen. De allierte ønsket å forbli på Stalins gode side etter krigen, samtidig som de helst ville slippe å måtte brødfø alle disse utenlandske fangene når de egentlig hadde nok med sine egne landsmenn. Dette gjaldt også Norge.

Mange av de frigjorte fangene deltok i de norske feiringene av frigjøringen. Noen sovjeter hadde til og med klart å oppdrive sovjetiske flagg som de veiet omkring. På overflaten fremsto de frigjorte sovjetiske fangene lykkelige, men innad var det store konflikter og uenigheter blant de som ønsket å reise tilbake til Stalins Sovjet, og de som ikke ville hjem.

Mange av krigsfangene hadde overgitt seg til tyskerne uten kamp, mer eller mindre frivilling, og flere hadde også gått over til å kjempe på tysk side. Mange av disse var personer fra Sovjet-okkuperte områder, og hadde levd et undertrykket liv som følge av den Sovjetiske grenseutvidelsen i krigsårene. 

I tillegg var det også flere Sovjeter som ikke ville hjem, enten fordi de mislikte Stalins regime eller fordi de fryktet hva som ville skje dem da de kom tilbake. Norske og allierte offiserer som fulgte de Sovjetiske fangene over grensen rapporterte om at reisen ofte startet i gledesrus og sang, men at tonen som regel endret seg da de nådde den Sovjetiske grensen. Her ble noen av fangene umiddelbart skutt, og de fleste andre ble sent videre til konsentrasjonsleirer. Stalin dømte de fordi de mot ordre hadde latt seg ta til fange, og for at de ikke skulle gå rundt og fortelle om erfaringene sine fra Europa. 

Verken allierte eller norske myndigheter kunne forutse dette. Leiv Kreyberg, norsk lege og sjef for de frigjorte fangeleirene i Nordland, skrev siden at «(...) jeg visste ingenting da. Først 30 år senere gikk det opp for meg i all sin gru hva jeg hadde deltatt i. Jeg hadde vært Stalins håndlanger.»

Eriksen, Knut Einar og Terje Halvorsen, Frigjøring, Bind 8 av «Norge i Krig: Fremmadåk og Frihetskamp 1940-1945» Red. Magne Skodvin, (Aschehoug Forlag, 2006.)

Nordby, Guro. Ullensaker 1940-1992. Red. Øystein Gaukstad. Ullensaker: [Bygdebokkomiteen], 1995. Hentet fra Nasjonalbiblioteket på nett

Soleim, Marianne Neerland. (2020, 10. juni). Sovjetiske Krigsfanger I Norge. Hentet fra HL-senterets nettsider.