Sirkussamfunn
I dag støttes sirkuskulturen av om lag 1,5 millioner besøkende i året, i de fleste land i Europa. På samme tid videreføres tradisjoner, historie og kunnskap av de mange sirkussamfunnene rundt omkring i verden. Slike sirkussamfunn består av alt i fra sirkusartister – og kompanier, sirkuspersonale, venner, familie og barn av artister, i tillegg til samlere av sirkusmemorabilia, og spesielt interesserte. Som sådan vil enkelte elementer av sirkuskulturen regnes for å være universell, imens andre deler har særpreg fra sitt opprinnelsesland.
De fleste sirkus er i tillegg organiserte. Ofte via nasjonale foreninger, eksempelvis Circus Fans Association (England og USA), Club du Cirque (Frankerike), Society of Friends of the Circus (Tyskland og Østerrike) og Norsk Cirkus og Tivolieierforening (Norge), stiftet i 1993. Det finnes dog også større, internasjonale assosiasjoner. Et eksempel på disse er the European Circus Association (ECA); en forening som blant annet har forenklet visumprosessen, samt systemene for arbeidstillatelser innad i det europeiske sirkussamfunnet. På samme tid har ECA jobbet i bakgrunnen i EU med en standardisering av ulike tekniske forskrifter, og vil ifølge deres egne sider «continue to do so until circuses can move freely from country to country and entertain their audiences throughout Europe».
Sirkusfamilier
-
Famille Paoli (Dovrehallen 1910). Postkort. Foto: MiA
På 1800 og 1900-tallet, var det flere store sirkusfamilier i Europa. Med et omreisende liv knyttet sammen av et tett sirkussamfunn, har flere av disse familiene – hvis spesialitet ofte bar et nasjonalt preg nedarvet igjennom flere generasjoner - endt opp med å spre sirkuset og nasjonale tradisjoner til nye deler av verden.
Slike familier har lenge hatt et rykte for å være blant de dyktigste og mest dedikerte innen moderne sirkuskunst. I tillegg har det ikke vært uvanlig at medlemmene av sirkusfamilier har endt opp med å gifte seg med medlemmer av andre sirkusfamilier og/ eller sirkusartister, og som sådan har skapt store sirkusimperier – som i visse tilfeller fremdeles eksisterer. Dette er kanskje ikke så rart, da trenden, spesielt i Europa er slik at det er disse sirkusene som klarer seg best, fordi de ser på sirkuset som en (familie)bedrift.
-
Illustrasjon fra en Victoriansk magibok (1897). Wikimedia Commons
Sirkusskoler
I løpet av 1900-tallet ble det etablert flere sirkusskoler rundt omkring i verden, for å trene opp elever innen sirkuskunster. Fra disse sirkusskolene kommer noen av de dyktigste sirkusutøverne i verden.
Flere av disse utøverne er knyttet til Sirkusskolen i Moskva, som har eksistert siden 1929. Etter fire år med streng opptrening, blir nyutdannede utøvere tildelt plass på et av de (nesten) 100 sirkusene som opptrer i Russland.
I 1985 åpnet det franske kultur- og kommunikasjonsdepartementet en fireårig profesjonell skole for sirkusartister, École Supérieure des Arts du Cirque, i Châlons-sur-Marne.
I Nord-America er National Circus School of Montreal den eneste private skolen som tilbyr opplæring i et bredt spekter av sirkuskunster. En rekke skoler og universiteter i USA gir eller har gitt undervisning i enkelte elementer av sirkuskunst og sirkusdrift, eksempelvis Ringling-organisasjonens «Clown College» i Florida (1968-1997), og University of Virginia i Charlottesville, som tilbyr det eneste universitetskrediterte kurset om sirkusets historie.
Bevaring av sirkuskultur
Tilstedeværelsen av dedikerte sirkussamfunn kan på mange måter reflektere en voksende interesse i å bevare en fargerik og mangesidig fortid i manesjen. Dette bevaringsarbeid har tatt mange former, og blitt oppnådd via en rekke kanaler – både offentlige og private.
Flere av de ulike sirkusorganisasjonene, i tillegg til ideelle organisasjoner, museer, private samlere og interesserte fagfolk, har tatt initiativ til å bevare sirkusets arv, og dens innholdsrike historie. Eksempelvis er the Circus Historical Society en medlemsbasert ideell organisasjon dedikert til å dokumentere, bevare og formidle sirkusets historie, via et mangfoldig utvalg forskere, lærere, arkivarer, kuratorer, bibliotekarer, sirkuspersonell og sirkusentusiaster.
The Ringling Museum of the Circus og the Barnum Museum har utstillinger relatert til det amerikanske sirkuset, og livet til Phineas T. Barnum.
Brorparten av Europeisk sirkusmateriale tilhører private samlinger, dog det også er samlinger som er tilgjengelige for sirkusforskning ved flere institusjoner også i Europa. Blant disse finner man the British Library i London, Bibliothèque-Musée de l'Opéra National de Paris; et bibliotek og museum tilknyttet Operaen i Paris, Circus Art Museum i St. Petersburg, Cirkusmuseet i Rold: Danmarks eneste bevarte sirkusbygning i tre, og selvfølgelig Museene i Akershus sin Sirkussamling.
Sirkus som visuelt utrykk
-
Circus Bush, 1892. Public Domain
Uavhengig av hvor man befinner seg, er nok ingenting så forbundet med sirkus som de visuelle elementene rundt en sirkusforestilling. Fra det tofargede, stripete sirkusteltet - ofte i rødt og hvitt, til storslagne, illustrerte sirkusplakater i retrostil. Lukten av sagmugg i manesjen, og sterke fargerike og/ eller mønstrede innspill i sirkuskostymene.
Det essensielle ved disse visuelle utrykkene er at det ikke er et spesifikt telt, en enkelt plakat eller et spesielt kostyme man tenker på når man snakker om kulturen tilknyttet sirkusene. i stedet er det tradisjonene, kunnskapene og assosiasjonene forbundet med disse utrykkene og deres betydning i fortiden, så vel som deres gjengivelse i nåtiden, som gjør de gjenkjennelige både for publikum og tilfeldige forbipasserende som en del av "sirkuset" eller "sirkuskulturen".
-
3 Helmon, fra Dovrehallen 1927. Postkort. Foto: MiA
Sirkuskunst og estetikk som Immateriell Kulturarv
Immateriell kultur er en samlebetegnelse for alle ikke-materielle manifestasjoner av kultur, representert i et mangfold av levende arv fra menneskeheten. Enten det er i form av åndelige kulturytringer, språk og folkediktning, utøvende scenekunst, tradisjoner, skikker, ritualer, ideer, kunnskaper og ferdigheter, er immateriell kulturarv et vesentlig element i den kulturelle identiteten til dens skapere og bærere.
Sirkuskunst og sirkusestetikk kan forstås som en spesiell form for immateriell kulturarv. Bevegelsesmønstre som innøves i akrobatikk, balansekunst og klovneri har lange tradisjoner, og overføres fra utøver til utøver. Sirkusforestillingers estetiske univers - og måten artister blir introdusert på scenen og fremfører sine artistnumre på, er del av lange historiske tradisjoner. Slik kulturarv er helt avhengig av menneskelig formidling/ overføring mellom generasjoner, og er i lys av det, hele tiden i utvikling.
Ut ifra dette kan man si at immateriell kulturarv er svært lite håndfast, til tider flyktig og usynlig – og som en følge av dette, må det ekstraordinære tiltak til for å bevare den. Det internasjonale samfunnet har relativt nylig blitt bevisst på hvor sårt slik kulturarv fortjener internasjonal sikring grunnet sin nære tilknytning til menneskerettigheter og sårbare kulturer på verdensbasis. Dette utløste en juridisk prosess som kulminerte med UNESCO-konvensjonen fra 2003, der det ble vedtatt å sikre slik kultur.
Sirkus musikk
Et annet eksempel på immateriell kulturarv knyttet til sirkuskunst, finner man i særskilte momenter i sirkusmusikken. I motsetning til mange andre former for opptredener, opprettholder de fleste sirkusforestillinger en tilsynelatende ‘evigvarende’ flyt av musikk, der musikken vektlegger og fremhever den ene begivenheten etter den andre. Som alt annet har dog også sirkusmusikken endret seg mye med tiden, og vitner om regionale, kulturelle forskjeller.
På brorparten av 1900-tallet ble store amerikanske sirkus som Ringling Brothers assosiert med marsj-musikken til John Phillip Sousa, hvis lyd fra messinginstrumentene bidro til å skape en følelse av grandør og spetakkel. Europeiske sirkusband under samme periode gjorde derimot mye mer bruk av fioliner; et tradisjonelt og klassisk instrument med stor tilknytning til europeisk kultur og historie. Mot slutten av århundret hadde sirkusmusikken endret seg stort på begge sider av Atlanterhavet. Marsj-musikken var ikke lenger like prominent, ofte erstattet av rockemusikk - og antall sirkusmusikere hadde stødig minket, ettersom mange sirkus har gått over til å bruke elektroniske instrumenter.
-
Miss Sylvia. En tatovert kvinne fra begynnelsen av 1900-tallet. Postkort. Foto: MiA
Sirkusarvens skyggesider
Et område som hverken burde overses eller skjules, er skyggesidene av sirkusarven. For, mens de positive aspektene ved sirkuskulturen ikke kan bestrides, har sirkushistorien også sine laster som ikke må glemmes. Dette er spesielt tydelig i to separate, men likevel relaterte områder. Det første av disse områdene finnes i sirkusets tidligste underholdningsform – som presentatør av «primitive» kulturer og (ukjente) medisinske tilstander; folk omtalt som «freaks». Uavhengig av om de så ut på en bestemt måte grunnet etniske eller medisinske årsaker - eller om deres "abnormitet" var forårsaket av intensjonell tilgjørelse (som tatoverte kvinner og menn), ble disse menneskene presentert på slike grandiose måter at det fikk dem til å virke mer som ville dyr enn medmennesker.
Det andre området, ligger i det tidlige sirkusets behandling av ville dyr. Mens introduksjonen av dyr som løver og elefanter på sirkusscenen kan spores tilbake til 1800-tallet, har dyredressuren på begge sider av Atlanteren drastisk endret form siden den gang. Til tross for dette, kaster fortsatt tidligere dyreshow, hvor mye av dressurteknikken lå i å underkue dyrene med frykt og smerte, en skygge over dyr på sirkuset i dag. Dette har markert seg såpass at sirkuseiere i omtrent alle land, siden begynnelsen av 1900-tallet, har blitt utfordret av dyrerettighetsaktivister, som jobber hardt for å forby opptrening og fremvisning av sirkusdyr.
I 2005, etter initiativ fra ECA vedtok Europaparlamentet en resolusjon om støtte til «det klassiske sirkuset, inkludert presentasjonen av dyr» som en del av Europas kulturarv. På denne tiden hadde tre land allerede skrevet inn sirkus i sine UNESCO-lister over viktig immateriell kulturarv. ECAs ønske har hele tiden vært å sikre sirkusets fremtid, ved å fremme sirkuskulturen og sirkusarven – som en universell, stadig skiftende kunstform som tilbyr et bredt spekter av levende underholdning.
Til tross for dette har flere sirkus pensjonert dyrene sine, da stadig hyppigere protester, og søksmål fra ulike dyrerettighetsforkjempere har bidratt til å skape offentlig tvil og bekymring omkring trivselen til sirkusdyr. Videre har denne endringen av offentlig sentiment bidratt til nysirkusenes økende populariteten, og til et stadig lavere billettsalg ved tradisjonelle sirkus.
-
"The Doubtful Fortune,” engravering fra Godey’s Lady’s Book (1868) Wikimedia commons
Kulturell annerkjennelse - Spådomskunst som kulturarv
På samme måte som at sirkusskoler, sirkusestetikk og sirkus som familiebedrift holder liv i sirkusets immaterielle kulturarv, kan sirkus også holde liv i andre kulturers kulturarv, ved å anerkjenne og gjøre bruk av tradisjoner som ellers ville ha gått tapt.
Tradisjonelt sett har visse minoriteter og folkegrupper hatt store tradisjoner for å dominere enkelte sirkuskunster. Fordi sirkusopptredener til alle tider har krysset landegrenser, og sirkuskunstene stadig har vært i utvikling, vil sirkustradisjoner til tider krysse en grense mellom å fremstille sirkusets egen kulturarv, til det å fremstille tradisjoner og kunnskap til folkegrupper sirkusene har vært i kontakt med – som på sin side kan gi slike folkegrupper en kulturell annerkjennelse de ellers ikke ville ha hatt.
Flere organisasjoner har lenge arbeidet med å opprettholde og videreføre kunnskap og ferdigheter knyttet til sirkuset. Slik innsamlingsvirksomhet kan føre til at kultur-spesifikke tradisjoner som ellers ville ha forsvunnet, likevel blir bevart. Dette er særlig tilfellet der nærings- og livsformer er truet, hvor en minoritet underlegges en dominant kultur eller hvor det foregår en sterk modernisering av samfunnet.
En av de eldste formene der kulturell anerkjennelse fremstilles som sirkuskunst, stammer tilbake til middelalderens gjøgleri - i form av romfolkets spådomskunster. Der varianter av spådomstradisjoner finnes i flere samfunn, og er til stede enten i overtro eller som viktig kunnskap på alle kontinenter - er det visse av disse, særlig de spådomskunster som er blitt forbundet med omreisende minoriteter, som sannsynligvis ville ha forsvunnet, blitt uglesett - eller blitt særlig utvannet med årenes løp. Her er sirkuset, i sin nesten fantastiske behandling av spådomskunst, trolldom og magi, med på å ivareta en tradisjon som ellers kan ha blitt tapt.
Litteratur
- Berthelsen, Herman: Sirkus i Norge – gjøglernes og sirkusenes historie, Commentum, 2009