Dette er en annerledes museumshistorie. Den tar for seg etableringen og utviklingen av museer som i dag inngår som avdelinger i Akershusmuseet (MiA). Med utgangspunkt i gründerne og deres samtid beskrives hvordan skolebygninger, tømmerlenser, rådhus, bygdemøller, småbruk og storgårder har gjennomgått museale bruksendringer.
De enkelte initiativer representerte i sin tid høyst forskjellige kulturpolitiske prosjekter. Mange historier skulle fortelles og det institusjonelle mangfoldet var betydelig. Institusjonene vokste ofte fram gjennom strid og motstand. Idealisme og faglig dyktighet var ikke alltid nok, og uten tilgang til maktressurser ville de ikke ha eksistert. Bidragsyterne diskuterer derfor hvordan ulike former for makt utfolder seg i museene.
Men striden har vært produktiv. I kampen om innflytelse ble de ulike miljøene tvunget til å begrunne seg og skape troverdige fortellinger. gjennom disse meningsbrytningene vokste stedets kulturhistorie fram - flere av bidragene viser også at striden på ingen måte har stilnet. Akershus er kanskje det området i landet hvor de sosiale endringene skjer raskest. Nye miljøer vokser fram og krever stadig nye formidlingsplattformer. Slik blir de museale praksisene stadig mer sammensatte og spennende.
Boka viser også hvordan Akershus på mange måter havnet i skyggen av nasjonsbyggingen, selv om mye av det økonomiske fundamentet for nasjonalstaten paradoksalt nok ble lagt her. Boka er derfor også et forsøk på å skrive området ut av de nasjonalromantiske skyggene.
Kari Amundsen, Odd Are Berkaak og Camilla Maartmann (red.)