Allerede i middelalderen opptrådte gjøglere med triks for å gjenskape undere fra bibelen, eks. forvandle vann til vin eller få vann til å renne ut av en stein.

Fra en kilde fra 1584 av Reginald Scot The Discovery of Witchcraft får vi høre om noen av triksene datidens gjøglere kunne utføre. Scot skrev sin bok for å avsløre triksene og dermed avise at hekseri og trolldomskunst eksisterte. Han avslørte at gjøglere som tilsynelatende kunne stikke kniver igjennom seg, brukte redskaper der knivsbladet forsvant inn i skaftet på kniven. Et annet triks han avslørte, var hvordan det var mulig å kappe hodet av en mann og sette det på plass igjen. Han avslørte også hvordan en mann som ble stukket med kniver på kryss og tvers innen i en kurv, etterpå kunne krabbe uskadd ut.

Det var forbundet med en viss risiko helt opp i 1700-tallet å befatte seg med tryllekunst. I Christian den Femtes Norske Lov står det: Befindes nogen Troldmand eller Troldquinde at have forføret Gud og sin hellige Daab og Christendom og hengivet seig til Diævelen, den bør levendes at kastes paa ilden og opbrænde». Så gjøglerne forsøkte nok å unngå å antyde at de hadde overnaturlige evner.

Italieneren Pinetti (f. 1750-1806) var en av de mest berømte tryllekunstnere i Europa i 1700-tallet. Han hadde vært professor i fysikk i Roma før han startet en omreisende karriere som mekanikus. Han brukte tittelen hoffysiker og utga i 1784 boken Amusements physiques et diffèrentes expèriences divertissants, som beskrev underholdende eksperimenter. Han var kjent for at ha en flott scenedekor med silketepper og krystall-lysestaker og fremsto som en elegant adelsmann. Han opptrådte sammen med sin kone. De hadde utviklet et tankelesningsnummer, hvor hans kone med bind for øynene kunne si hvilken gjenstand Pinetti mottok fra publikum. De opptrådte også med en mekanisk dukke som kunne synge en hvilken som helst sang publikum ønsket. Pinettis kone opptrådte med et nummer hvor hun tryllet frem et levende dyr, dyret døde og hun vekket det til live igjen. Etter at mange av Pinettis triks var blitt avslørt i en bok i 1796, forsøkte han seg med ballongoppstigninger. Det gikk dårlig økonomisk, og han døde som en fattig mann rundt 1806.

Allerede i 1770 viste Carl Lerra en elektrifisermaskin i Trondheim. Den kunne helbrede en lang rekke sykdommer som kramper, smerter i lemmer, gikt, podagra og fallesyke (epilepsi). I tillegg solgte han optiske instrumenter. En annen mekanikus Jean Friedrich Albertz fra Berlin opptrådte i 1789 i Christiania som Equlibrist, mechanisk Kunstmester og Luftspringer, dvs. tryllekunstner og akrobat. I tillegg solgte han en lang rekke pomader (kremer) og såper med fantastisk virkning mot mange hud- og hårplager.

Rundt 1795 kom Piero Galliver til Trondheim, hvor han viste frem en mekanisk tredukke i legemsstørrelse. Han opptrådte også som tryllekunster med kort, egg, klokker, sitroner og epler. Han valgte å bosette seg i Trondheim, hvor han produserte legemidler, såper og pomader (kremer). Han drev også med fyrverkeri og luftballonger. I en kilde fra Bergen fra 1799 fortelles det at August Paulsen gjorde mekaniske kunststykker og fysiske eksperimenter med magnetisme, elektrisitet og lynavledere. Han gjorde også taskenspillkunster, som var ulike trylletriks. Paulsen hadde en kone som medvirket i forestillingen og som, ifølge en tilskuer, gjorde mesteparten av kunstene.

Mange kvinnelige tryllekunstnere opptrådte sammen med sine menn. Vanligvis var det kun mannens navn som ble omtalt på plakaten og derfor vet vi ikke navnene på disse kvinnelige tryllekunstnerne.

Enkelte kvinner opptrådte som selvstendige tryllekunstnere. Fra København kom Madame Wahlstrom i 1805 og viste sine ferdigheter i Taffelkunster. En annen var Hoftryllekunstnerinde Sidonie Roman, som viste sine tryllekunster i Asker i 1884.

Svenske Pauline Schmidt benevnte seg Nordens största konstnärinna i magi. Hun var i Norge flere ganger på slutten av 1880-tallet. Hun opptrådte med kortkunster og pengefangst fra luften. Hun utførte også en illusjon basert på spiritisme i et åndekabinett.

I 1812 kom svensken Fredrik Strømberg til Trondheim. Han viste frem et kunstkabinett som han inndelte i tre akter. I første akt viste han magiske videnskaber, annen akt mekaniske, magnetiske, chymiske og physiske eksperimenter, i tredje akt 16 til 20 matematiske ekvilibrier. Publikum kunne dermed få med seg både magi, mekanikk, magnetisme, kjemi, fysikk og matematikk.

Det var ikke bare europeer som opptrådte som tryllekunstnere. I 1827 opptrådte inderen Mooty Madua på Drammen Theater med sitt Indianske Akademi, som var datidens språkbruk for en forestilling med en indisk kunstner. Han turnerte både i Danmark og Norge.

Italieneren Andreas von Olivo (Olivio) opptrådte i Norge fra 1840 til 1850. Han opptrådte sammen med sin kone Justina Marconi og deres datter Mathilda. Han annonserte at han skulle vise tryllerier, kjemiske og mekanisk magnetiske eksperimenter. Fra andre kilder vet vi om noen av hans numre, bla. at han tryllet viskelær ut av nesen til tilskuere, viste begerspilltriks, tryllet med lommetørklær og tryllet frem folk, som på magisk vis forsvant igjen. I hans forestillinger brukte han panoptisk trylleri, magnetiske klokker og en sort kule. Han kunne også koke kaffe uten eld og vann.

I 1840 opptrådte den nederlandske tryllekunstneren K.M. Heesbee i Fredrikshald og Drammen. Han fremførte i annonseteksten at han var Professor i Mechanik og Physik, første Hof-Kunstner hos H.M. Kongen af Nederlandene. I forestillingene viste han frem ca. 40 dresserte kanarifugler som kunne spille død og livne til igjen, henge etter føttene fra en line, sitte på pistolløp som ble avfyrt og spille kort. Heesbee var bevegelseshemmet og hadde et trebein.

En annen tryllekunstner som reiste rundt i Norge i 1850-årene var englenderen Joseph le Tort. Han brukte diverse trylleapparater, eks. en hengende glassklokke, som ringte på kommando. Han kunne lade en pistol med et nøkkelknippe og skyte det inn i en tom flaske, helle ut vin fra en tom flaske og trylle frem marsvin og duer. Han opptrådte også med det klassiske nummer Den svevende dame.

I 1800-tallet var tryllekunst en populær markedsunderholdning. Her utførte tryllekunstnerne triks med tilskuerne tett innpå seg. I dag kaller man slike tricks for close-up effekter, hvor en del av forestillingen går ut på å forvirre publikum.

I sirkus sitter publikum på alle sider, bak og høyt oppe. Sirkusmanesjen er derfor ikke så godt egnet for tryllekunstnere, som ofte ønsker å skjule ting i forhold til publikum. Tryllekunstnere skal derfor være svært flinke for å gjøre suksess i sirkus. Et unntak er tryllekunstnerne i Cirkus Arnardo, der Arne Arnardo, Anita Wagner og Are Arnardo har tryllet med stor suksess.

Forestillinger innendørs med scener og baktepper er tryllekunstnernes foretrukne arena. På 1800-tallet opptrådte tryllekunstnere ofte på teatre og i konsertlokaler. Etter 2. verdenskrig ble helaftensforestillinger med trylling fra scenen vanlig. Trylleinnslagene ble ofte kombinert med andre sirkusnumre som egnet seg for scenen. Helaftens forestillinger med trylleri som underholdning beholdt sin popularitet gjennom 1950 og 1960-tallet.

I dag vises tryllekunst på TV og på ulike arenaer i forbindelse med byfester, festivaler, firmafester, barnebursdager og underholdning på shoppingsentre m.m.

Teksten er basert på: ​

Herman Berthelsen: Sirkus i Norge. Gjøglernes og sirkusenes historie. Commentum forlag. 2009.

Annen litteratur:

AOB. Det norske akademis ordbok.

Wikipedia

Tekst: Kirsten Linde, Konservator NMF, MiA-Museene i Akershus, den 19.01.2023