<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1668687023147121&ev=PageView&noscript=1" />

Arkivet til Foliefabrikken A.s


Vinteren 2018 ble MiA informert om at arkivet etter Foliefabrikken A.s befant seg i en kjeller i Asker.

70 hyllemeter med arkiv

Arkivet utgjorde om lag 70 hyllemeter uordnet arkiv da det ble hentet. I juni flyttet museet arkivet til fellesmagasinet, plastemballerte og frøs arkivet. Det utgjorde da 90 flyttekasser samt et skap og noen andre objekter knyttet til arkivet. 

Takk til Asker kommune for økonomisk bidrag til flytteprosessen! Nå gjenstår ordning, katalogisering og tilgjengeliggjøring.

  • Foto: MiA
    1/5
    Foto: MiA
  • Foto: MiA
    2/5
    Foto: MiA
  • Foto: MiA
    3/5
    Foto: MiA
  • Foto: MiA
    4/5
    Foto: MiA
  • Foto: MiA
    5/5
    Foto: MiA

Om Foliefabrikken A.s

Foliefabrikken A.s (tidl. Oslo Staniol & Melkekapselfabrikk) lå på Bondi i Asker, og var i drift fra 1885 til 1986. På det meste hadde fabrikken ca. 200 ansatte. Fra 1960-tallet begynte fabrikken blant annet å produsere stryller til iskrem. 

Apoteker Bernt Anton Maschmann, opprinnelig fra Vega i Nordland, kjøpte eiendommen Nordre Blakstad. Noen år etter sikret han seg også vannrettighetene fra Bondidammen ved kjøpt av eiendommen Bondibroen (naboeiendommen til Nordre Blakstad). Maschmann hadde også kapital etter å ha solgt Elefantapoteket i Christiania som hadde vært i familiens eie i 126 år. 

Sammen med farmasøyt Jens Nicolai Lindegaard og forretningsmannen Fredrik Emil Hallager etablerte de en kapselfabrikk på eiendommen Nordre Blakstad. Fabrikken ble til daglig drevet av fabrikkbestyrere, men det var Hallager som planla og siden var disponent for selskapet i 45 år.

Fabrikkbygningen (bygget i 1885) var en toetasjes trebygning på 14x25 alen med 8 valser, tryggbenker etc. Parafinlamper sikret belysningen og kullfyrte ovner for varme. Produksjonsgangen var i all hovedsak bly som ble legert med antimon og støpt i former. Deretter ble materialet valset til tinnfolie eller bånd viklet på sneller. Av båndene ble det stanset ut rondeller, som videre ble skåret og finpusset til riktig dimensjon. Videre ble de dekorert og stemplet (det fantes 1200 forskjellige stempler). Til slutt måtte kapslene tørke. 

Hallager kjøpte seg etter hvert inn i virksomheten, mens Lindegaard trakk seg ut. Maskiner og utstyr ble etter hvert byttet ut med nye og bedre. I 1891 endret fabrikken navn til Christiania Staniol & Metalkapselfabrikk. I 1892 trakk også Marschmann seg mer tilbake fra virksomheten og forpaktet bort sin del til Hallager. Hallager styrte i stor grad fabrikken fra sitt kontor i Christiania, men var ofte på besøk.

Prosessen med staniol var omstendig. Tinnet ble først støpt ut i blokker, og så valset ned til en slik tykkelse at de kunne brettes. Båndene gikk igjennom en børstevalse hvor de ble innsatt med såpe for å hindre sammenklebing. Så ble de brettet og valset til oppnådd ønsket tykkelse. Det meste ble levert uten trykk til svenske og norske sjokoladefabrikker. På slutten av 1890 tallet begynte man å ta i bruk lokomobil og senere ble det satt opp eget fyrhus. I vannfattige perioder fikk «staniolen» dampkraft, mens «trykkeriet» fikk vannkraft via turbin. 

I 1901 døde Maschmann og selskapet kjøpte opp parseller av arvingene slik at selskapet dermed eide grunn og bygninger. Samtidig ble også selskapet eier av Granerud gårdsbruk. 

I perioden 1912-1930 gjorde Hallager en rekke investeringer og fornyelser ved fabrikken. Spesielt viktig var nok tilpasningen til valsing av aluminiumsfolie, en trend som også skjedde i andre land i Europa. Kiloprisen på aluminium lå på 1/3 av tinnprisen. Aluminiumsfolievalsningen foregikk også i blokker. Råvaren ble levert fra Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand. Blokkene ble levert på 50-60 kg (tykkelse 2-3 cm og bredde 42 cm) og valset ned på en tykkelse på 1 mm i grovvalsen før de ble kantskåret og viklet videre på spoler. Dette arbeidet var ekstremt kraftkrevende og det ble derfor etablert avtale med Asker Kommunale Kraftselskap. I 1933 startet blant annet produksjon av «Alu-Vin» kapsler: plisserte pyntekapsler for flasker laget av aluminiumsfolie. Seks år senere (1939) startet også produksjonen av «Pilfer Proof»: en skrukapsel med forseglingsring. I 1925, fem år før Hallager døde, var selskapet omgjort til aksjeselskap (Oslo Staniol- & Metalkapselfabrikk A/S).

Under 2. verdenskrig ble produksjonen sterkt redusert og det ble i stor grad bare produsert melkekapsler og ostefolie. Bestyrer i denne perioden, Tor Mørk, var aktiv i Milorg. Fabrikken kjøpte inn mat til de ansatte og på loftet over tubeavdelingen var det nyhetssentral. Mange av de ansatte drev illegalt arbeid. 

Etter 2. verdenskrig kom produksjonen tilbake på normalt nivå, men hadde ikke tilsvarende nyutvikling som før krigen. Folie til husholdningsbruk var imidlertid på vei inn. Det ble inngått samarbeid mellom Nordisk Aluminiumsindustri og Oslo Staniol- & Metalkapselfabrik i 1953 for å tilpasse produkter til dette markedet. 

Etter hvert ble det også bygget ny fabrikkbygning og innkjøpt mer moderne utstyr. Den gamle fabrikkbygningen i tre ble brukt til laget, snekker- og elektrisitetsverksted. I løpet av 1960- tallet ble fabrikken fornyet med en rekke maskiner som for eksempel 4-farve flekse og dyptrykksmaskin, lakklaminering og vokslamineringsmaskiner. Staniol produksjonen var lagt ned til fordel for aluminiums produksjonen. I 1965 startet fabrikken produksjon av kremmerhus for iskrem («stryller»).  I 1983 hadde fabrikken 4 maskiner for dette med en årskapasitet på ca 80 millioner stryller. Lokk for plastbegre og lyskopper (te-lys) startet opp i 1968. 

I 1965 endret fabrikken navn til Foliefabrikken A.s. I 1975 ble det påbygget kontorlokaler ved fabrikken i Asker slik at all virksomheten flyttet fra Oslo til Asker.

Fabrikken ga jobb til mange, og arbeidsoppgavene var krevende. Også barn ned til 10-12 år alderen var ansatt. Det var 60 timers uke da fabrikken startet opp på slutten av 1800-tallet. Antall ansatte i 1899 var 70 hvorav halvparten var kvinner. I 1952 var 132 og i 1983 200, da fabrikken feiret 100 års jubileum med optimisme for fremtiden. Bare tre år etter ble fabrikken lagt ned og omgjort til et eiendomsselskap.

Foliefabrikkens lover og bedriftsdemokrati fulgte utviklingen av norske lover og tariffer. Mange av de ansatte var medlem av Jern og Metall med egen klubb fra 1936. Fra 1973 hadde ansatte representanter i bedriftens styre. I 1977 ble det opprettet et arbeidsmiljøuvtalg (ansatte og ledelse) i tråd med loven av 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø. Bedriften hadde for øvrig industrivern, brannvern og sanitet. 

Likelønn for kvinner ble innført i 1978. Rundt 1890 hadde de ansatte tre dagers ferie som i 1916 hadde økt til en uke. I 1936 ble det bestemt at arbeidstakere med visse betingelser i henhold til ansettelse skulle ha ni betalte feriedager. Fra 1965 var det lovbestemt ferie i fire uker. Ved foliefabrikken ble det det innført tre uker fellesferie om sommeren og 1 uke delt mellom jul- og påskedagene. Fabrikken har gjennom tidene hatt flere aktiviteter for ansatte, både av sosial og idrettslig karakter. Fabrikken eide også hus der ansatte bodde.

 

Kilder:

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Foliefabrikken (lastet ned 12.07.2018)

Halvard Steen, 1983: Foliefabrikken A.s 100 år.