Tidligere utstilling: Helse i Hurdal

I 1918 ble Hurdal eget legedistrikt, og distriktslegen fikk boplikt i bygda. Hulderhaugen var doktorboligen. Når distriktslegen skulle på pasientbesøk, kunne reisen bli både tidkrevende og strevsom. Ofte måtte de ty til sykkel, hest eller ski for å komme frem på dårlige veier.

Arne Asprusten var Hurdals siste distriktslege. I de første årene av hans praksis var det vanlig å reise hjem til pasientene i sykebesøk etter endt kontordag. Legeveska sto alltid ferdig pakket med forskjellige medikamenter og nødvendig utstyr til undersøkelser og behandling. Et slikt sykebesøk kunne ta noen timer f.eks. ved utrykning til Skrukkelia.

Barseltiden var en periode der både kvinnen og barnet var ekstra sårbare. For kvinnen var risikoen for å dø i barselseng stor. I perioden 1866 – 1900 var 9 prosent av dødsfallene blant kvinner i fertil alder dødsfall i barselseng.

For å sørge for best mulig helse for den gravide og det ufødte barnet, ble det fra midten av 1900-tallet vanlig å gå til svangerskapskontroll hos lege eller jordmor. I tidligere tider benyttet hurdølingene folkelige råd for å beskytte mor og barn mot farer som truet.

Lenge foregikk de fleste fødsler i Hurdal i hjemmene. Når fødselsveene begynte, sendte man bud på jordmor. Det var ikke alltid hun rakk fram i tide, da måtte en annen kvinne hjelpe den fødende. Rett før 2. verdenskrig fikk Hurdal fødestue på aldershjemmet. Her er mange av dagens hurdølinger født.

Seksualitet og forplantning var tema som det i liten grad ble snakket om. Mang en ung kvinne har vært helt uforberedt i møtet med sin første menstruasjon, og kunne oppleve stor skam og frykt. Opplysningsbøker om emnet skulle øke kunnskapen. Kristiane Skjerves lærebok for jenter ble en bestselger, men var også omstridt. Til bruk i skolen ble den kun godkjent som håndbok for lærere.

Lebensbornhjemmet på Hurdal Verk var det første tyske lebensbornhjemmet i Norge, og det første som ble etablert utenfor Tyskland. Hjemmet tok vare på norske kvinner som var blitt gravide med tyske soldater. Det hadde tysk personale i ledende stillinger, men det hendte at distriktslege Dehli ble tilkalt for å bistå ved fødsler og spesielle sykdomstilfeller.

Med økt kunnskap om sammenhengen mellom bakterier, smitte og epidemier, ble regelmessig vask og rengjøring av kroppen ansett som et viktig hygienisk tiltak. I en tid der tuberkulosen herjet, var det særlig viktig å håndtere hoste, snørr og spytt på forsvarlig vis. Spyttebakker skulle hindre at det ble spyttet skråtobakk og snus direkte på gulvet. De ble likevel betraktet som en vesentlig smittekilde, og spyttebakkene ble etter hvert fjernet fra offentlige steder.

Omgangsskolelærer og klokker i Hurdal Børger Johnsens oversikt over ulykker i Akershus stift i kirkeåret 1830:

Etter flere år med planlegging, ble et nytt sykehjemmet innviet i 1928. Det ble bygget rett nord for Hulderhaugen, med en vakker beliggenhet i parkmessige omgivelser. Sykehjemmet tjente flere funksjoner, og huset hadde en periode både tuberkuloseavdeling, fødestue og skoletannlegekontor.

De kvinnelige pleierne bodde også på sykehjemmet. De holdt til i «trea-høgda», som var et uisolert råloft i etasjen over beboerne.  

Sykehjemmet var mest mulig selvforsynt, og all mat ble laget fra grunnen av. De holdt husdyr som kyr og høns, og i hagen var det bærbusker og epletrær. Alt av klær og sengetøy ble vasket, tørket, rullet og strøket i den store vaskekjelleren. Ett år frøs vannet. Da måtte alt kjøres med hest bort til Guripusset for å bli vasket der i stedet.

Hurdals første skoletannlege ble ansatt i 1918. Tannlegestolen var den gang for tung til å dra med seg rundt på skolene. I stedet måtte pasientene sitte på tomkasser eller høysekker. Senere kom tannlege Njaa ut til skolene. Han hadde med seg både egen stol og tannlegebor, som ble plassert i sløyden.  Behandlingen ble opplevd som «skrekk og gru», da det ble boret mye og kraftig.

Det var ikke alltid tannlege tilgjengelig i bygda. Da var gode råd dyre når tanna verket. For å døyve smertene, kunne man legge tobakk på tanna eller en fille med sprit. Kamferdråper eller istanndråper ble også benyttet. Det samme ble kalde og varme omslag. Noen valgte å ikke gjøre noe med verken, slik at nervene til tanna etter hvert døde.

Produksjon av utstillingen Helse i Hurdal:

• Prosjektleder: Kirsten Linde, konservator NMF
• Frivillige i Hurdal: Nina Johnsby, Sigrid Bernhardt, Arne og Jane Asprusten
• Tekst: Camilla Martmann, førstekonservator NMF
• Lay-out: Liv-Heidi Frosterud Solem, fotokonsulent
• Gjenstander: Lara Teso Calvo, gjenstandskonservator