Råd mot byller
«Mot røita (byller som var svære, råtnende) skulle en lese. Gamle Ole Henriksen i Bratlia så det brukt i sin ungdom (ca. 1860). Skrevet opp i Hurdal av Eivind Berggrav i 1930, NFS:
Raue røiterot
du skær itte i noe land bo,
itte i noe vann ro.
Je skær mana deg tur kjøtt og blo
i stokk og stein.
Du skær itte gjøra meg no mein
Giktringer
I Hurdal var det vanlig at eldre folk brukte ringer på fingrene mot sykdom. Det var vesentlig mot giktsykdom, men ellers skulle det hjelpe også mot sykdommer som rammet synet, hørselen eller mot blodsotter og ellers meget annet.
Ringene var som regel glatte metallringer, enten av jern eller messing, eller en blanding av begge slag. Noen var runde, andre flate og brede. En slik ring ble kalt «giktring» i Hurdal.
Det hendte en og annen gang at det kom rekende etter veien en skreppekar eller en kramkjerring her igjennom bygden, og disse var gjerne utstyrt med ringer på fingrene, armbånd og perlekjeder og annet rart, og slike ting hadde de da gjerne å selge. De anbefalte slike ting som det aller beste middel mot nesten alle slags sykdommer. En slik giktring betalte folk gjerne med 1 mark og 6 skilling, som svarer til 1 krone (i 1954).
Øreringer (ørelodd)
Før i tiden forekom det at gamle menn brukte øreringer. Tidspunktet for når dette opphørte er vel omkring 60-90 år siden (1860-1890-årene).
For det meste hadde slike øreringer form som en pære. I alminnelighet var det bly i den, og de var festet ved hull gjennom øreflippen. Det var gjerne enkelte kyndige som stakk hullene og festet øreloddet, som det het her. De hadde gjerne ørelodd i begge ørene. Det skulle være et vern mot all slags sykdom.
Lønnkvae
Her i Hurdal i gamle tider hadde folk stor tro på lønnkvae som middel mot nesten all slags sykdom. Lønnkvare var meget sjelden, og således vanskelig å få tak i. Den var svært lys, gylden av farge, og lå i små blåser under barken på gamle, store eldre grantrær. Dette middel smurte de gjerne på huden hist og her på kroppen.