<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1668687023147121&ev=PageView&noscript=1" />
Russerfanger. "Håpet" i Eidsvoll. (Foto/Photo)

Sovjetiske fanger

I årene 1941 – 1945 sendte den tyske okkupasjonsmakten nærmere 100 000 sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere til Norge. Studier viser at fangene kom fra minst 16 av de sovjetiske og autonome republikkene. Likevel ble de av nordmenn under hele krigen kalt for russerfanger. Slik betegnes de fortsatt.

Russerfangene ble brukt som slavearbeidskraft på flere av tyskernes omfattende byggeprosjekter. I all hovedsak til bygging av jernbane, veier, flyplasser og festningsanlegg. Arbeidene fikk stor betydning for utbyggingen av norsk infrastruktur og medvirket med dette til moderniseringen av Norge.

Om lag 13 700 av russerfangene døde i Norge før frigjøringen. Dermed overstiger antall sovjetiske døde her i landet  det samlede antall norske falne under annen verdenskrig.

Bildet over er av sovjetiske krigsfanger tatt på Eidsvoll tidlig under krigen. 


Gardermoen og Trandum

Tyskernes storstilte planer for utbygging av Gardermoen til landets største flyplass medførte et stort behov for arbeidskraft. I perioden 1942 – 1945 ble det tett inntil flyplassområdet på Gardermoen anlagt tre større fangeleirer. Leirene hadde igjen mindre underleirer. Arbeidet fangene ble satt til var veibygging, trefelling, grunnarbeider for taksebaner og flyoppstillingsplasser, uttak av steinmasser fra et større hemmelig anlegg i Garderfjell, transport av materiell innen militærleirene, snørydding og annet fysisk krevende arbeide.

Fangeleirene og fangene gjorde et dypt inntrykk på de som opplevde dem på nært hold. Historier om syke, utsultede, dårlig kledde og utstyrte fangegrupper på vei til arbeider midtvinters rundt omkring på Gardermoen er bevart. Det samme er øyenvitneskildringer om ufattelig råskap, mishandling, brutalitet og henrettelser. Fornedrelse, umenneskelig slit, sykdommer, sult og død var fangenes hverdag. Forholdene var like utholdelige i Gardermoen/Trandum-området som de vi kjenner fra leire i Nord-Norge. Men ikke bare historier om ufattelig råskap utført av fangevoktere er bevart. Også historier om samhold, mot og nordmenns hjelp finnes.


Antall fanger i mai 1945

Da Milorg og allierte styrker i mai 1945 åpnet leirene, fant de over 2500 fanger i området. Behovet for hjelp var enormt. Det ble bl.a. avdekket flere alvorlige tilfeller av tuberkulose, hungerødem, mavesykdommer, blodforgiftning og utmattelse. Hele 50 % av fangene led av ulike lungesykdommer, mange spyttet blod. Flere fanger hadde nesten ikke klær, og var stuet sammen på brisker med papir og sekker å ligge på. Sanitære forhold fantes ikke. Det var et prekært behov for mat. En storstilt innsamling av mat, klær og medisiner blant innbyggerne på Øvre Romerike reddet livet til mange.

Leirene inneholdt også andre uhyggeligheter. I den største leiren, Quistebo-leiren, rett vest for dagens flyplass på Gardermoen, ble det funnet en gravplass med 61 graver. Ved Trandum en annen med 37 graver. Til dette 15 skjulte graver i Trandumskogen. Opplysninger fra flere kilder har gjort det mulig å navngi de døde og for flere av dem avdekke dødsårsakene. Sult, hjertestans, generell svekkelse, ulike mave- og lungesykdommer er de vanligste, men også flere tilfeller av henrettelse etter fluktforsøk og flukt. Tyske nazister var nøye med å nedtegne dødsårsaken på fangenes personellkort.      


Hjem til Sovjetunionen 

Allerede i juni 1945 startet hjemsendelsen av de frigitte fangene. Ikke alle ønsket seg tilbake. I ordre 270 av 16. august 1941 hadde Stalin kategoriserte alle krigsfangene som forrædere. Kamp og død var det eneste alternativet en soldat hadde. Hva som virkelig skjedde etter hjemkomsten har i hele etterkrigstiden vært gjenstand for spekulasjoner. Vestlig litteratur forteller om henrettelser og nye opphold i fangeleire. Nyere forskning viser et mer broket bilde. Frigitte fanger som hadde samarbeidet med tyskerne fikk en hard skjebne. Som oftest henrettelse. Det samme ble offiserer og ledere som hadde overgitt seg uten kamp. De øvrige ble utsatt for grundige forhør og undersøkelser. Over halvparten av disse ble sendt direkte hjem, andre tilbake til Den røde armé, mens atter andre måtte delta i gjenoppbyggingen av Sovjetunionen, eller sendt til nye fangeleire.