173 nordmenn, 6 briter og 15 sovjetborgere ble henrettet i denne skogen
Selv om det ble henrettet så mange, var det får som visste om hva som foregikk i Trandumskogen. Dette var et militært skytefelt, hvor det var adgang forbudt. De som bodde i nærheten her var vant til å høre skudd. Det hadde gått rykter om at noe hadde foregått her, men først frigjøringsdagene ble det grusomme som hadde skjedd i Trandumskogen oppdaget.
De fikk tatt lederen for henrettelsene Hauptstürmbannführer Oscar Hans (som prøvde å unnslippe ved å kle seg i vanlig soldatklær da tyskerne kapitulerte). Han måtte peke ut hvor han trodde gravene var og fortelle hvordan fangene ble henrettet.
Oscar Hans fortalte at fangene ble ført til Trandumskogen fra Oslo om nettene, i lastebiler med presenning. De hadde hendene bundet på ryggen og to og to var bundet sammen ved albuene. I skogen ventet en eksekusjonspelotong med Oscar Hans som leder. Den besto av tyske soldater. Fangene ble ført fram til gravkanten. På signal skjøt de tyske soldatene alle på en gang. Deretter helte de kalk over likene og gravde igjen.
De henrettede måtte ta av seg alt som kunne hjelpe til med å identifisere dem i etterkant. De tyske soldatene hadde helt kalk over likene før det ble gravd igjen så identifiseringsarbeidet ble vanskelig. Det de ikke tenkte på var at kalk er dårlig for jordsmonnet, så vegetasjonen på gravene visnet. De var derfor enklere å finne gravene enn det kunne vært.
Eidsivating lagmannsrett ga Oscar Hans dødsstraff i januar 1947. Dommen ble anket, og Høyesterett opphevet den i august 1947 da man ikke fant det bevist at henrettelsene hadde vært rettsstridige. Saken mot Hans ble dermed henlagt etter bevisets stilling, og han ble utvist fra Norge. Hans ble senere dømt til femten års fengsel av en britisk domstol for henrettelsene av seks briter på Trandum.
De fant 18 massegraver med til sammen altså 194 menn. 136 hadde fått sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 ble henrettet uten dom. Russerne som ble skutt var krigsfanger som hadde rømt fra fangetransport.
Det var Oslo kriminalpoliti som stod for etterforskingen. Alle gravene ble gravd opp i løpet av sommeren 1945. Likene ble fraktet til Rikshospitalet. Der begynte arbeidet med identifiseringen. Likene ble identifisert av en kommisjon bestående av en leder i rettsmedisinsk institutt, professor, tannlege og politifullmektig. De undersøkte alt grundig. Pårørende hjalp til med å gi tannjournal og opplysninger om ofrene. Flertallet i kommisjonen måtte være enig i identifiseringen før det ble fastslått