Fotoprosjektet innebærer å fotografere museumsjernbanen Urskog-Hølandsbanens («Tertittens») drift med et periodisk kamera og vise frem innsatsen de frivillige og ansatte gjør for å formidle norsk jernbanekultur.

På banen brukes uniformer, driftsreglement og teknikker fra tiden banen gikk, i tillegg til rullende materiell. De fleste reisende legger antagelig ikke merke til detaljene i driften, som for  eksempel bruk av flagg, håndsignaler og kontrollåser fra banens driftstid frem til 1960.

Som frivillig ved banen, har jeg valgt å bruke et kamera fra samme tidsepoke når jeg er i tjeneste. Ideen fikk jeg av en som drev med «live action roleplaying games», kalt «laiving» og brukte periodiske kameraer om rollen tillot det. I laiving forsøker man å gjenskape roller og situasjoner med gitte rolleparametre, ikke ulikt hva de frivillige på UHB gjør på enhver driftsdag. Så hvorfor ikke fotografere UHB på den samme måten som en kunne ha gjort når banen var i drift? Et periodisk kamera er en aktiv scenerekvisita som i tillegg til å komplementere uniformen er med på å dokumentere driften på museumsjernbanen. 

Kameraet jeg har brukt er et Yashicaflex 635, produsert av Yashica i 1957. Kameraet bruker 120-film, en seks centimeter bred rullefilm som gir 12 bilder i 6x6cm (kvadratisk format) per rull. Kameraet kunne typisk vært brukt av en pressefotograf som skulle dokumentere banens siste driftsdager. Skåret i realismen er at utstyret jeg bruker ville være altfor kostbart på femtitallet for en kjelepasseraspirant, som er min rolle i driften. Filmen er Kodak Tri-X 400, en av de mest brukte filmene til fotojournalistikk gjennom tidene. Fotografisk film har, når riktig behandlet, en svært lang teoretisk holdbarhet, som sikrer at innsatsen som gjøres på banen i dag er dokumentert for ettertiden.

Se mer av arbeidet til Carl-Frederic Salicath.