Vestfold ligger mellom Drammensfjorden i nordøst og Langesundsfjorden mot sørvest. Det er drøyt to tusen kvadratkilometer stort, knapt 0,7 % av Norge. Av landets 19 fvlker er det bare Oslo som har mindre flateinnhold, og hele 22 kommuner i Norge er større enn Vestfold fylke.
Men om størrelsen ikke er all verden, har fylket store ressurser. Det har vel fem prosent av Norges samlede jordbruksareal, og det dyrkes korn, grønnsaker og poteter i stor skala. Også folkemengden utgjør cirka fem prosent av Norges totale folketall. Skogen har stor tilvekst. Det hogges mye tømmer i fylket, og det produseres papir og trelast. Industrien, særlig skipsfartsindustrien, er mindre enn tidligere, men det er stor vilje og evne til å tenke nytt. Vestfold er et gründerfylke, og det har blomstret opp mye livskraftig småindustri. Særlig har det vært mange vellykkede nyetableringer i elektronikk- og databransjen. Vestfold titulerer seg som “Mulighetenes fylke”.
Viljen til å tenke nytt og satse henger ikke minst sarnmen med stillingen som kyst, båter og skipsfart har i Vestfold. Fylket har en lang kystlinje i forhold til flateinnholdet. De fleste kommunene grenser til sjøen. Kysten er viktig både som næringsvei og rekreasjon for fylkets befolkning og for tilreisende. Helt fra sagatiden har Vestfold vært kient som et sjøfartsområde. To av de tre vikingskipene som er utstilt på Bygdøy i Oslo, Oseberg- og Gokstadskipet, er funnet her. Tidligere var hvalfangst en viktig næringsvei, og skipsfart står fremdeles sterkt. Havnene er travle steder i de fleste Vestfoldbyene. Fra flere av dem går det viktige ferjeruter til utlandet. Skjærgården er en av landets flotteste. Langs kysten har tusenvis av mennesker bygd seg hytter. Om sommeren er Vestfold kjent som et smilende kystfylke, med en jublende perlerad av øyer, badestrender, sommerbyer og ditto revyer.
Skandinavias største morene
Mye av grunnlaget for den smilende kysten og det blomstrende jordbruket er lagt fra naturens side. Bortsett fra en knatt med grunnfjell helt i sør, ligger hele Vestfold innenfor det såkalte Oslofeltet, som gjør at berggrunnen er preget av både sedimentære og vulkanske bergarter. De førstnevnte betyr at det er en del kalk i grunnen, som er gunstig for plantelivet. De sistnevnte finner vi blant annet som praktfull granitt sør i fylket, der det ligger store steinbrudd hvor det tas ut flott stein til bygninger og monumenter.
Istidene har også satt sine markante spor i fylket. Det viktigste sporet er den mektige morenen som breier seg i en bue innenfor kysten av store deler av Vestfold. Den kommer opp av sjøen ved Mølen i Larvik og strekker seg forbi Horten. Der forsvinner den ned i havet for å dukke opp igjen i Østfold. Den enorme morenen ble dannet for 11 000 år siden av den store breen som da dekket Norge. Den har fått navn etter gården Ra, hvor den først ble beskrevet. Ramorenen, eller bare Raet som den kalles lokalt, er Norges og Skandinavias største morene. Hovedveien gjennom fylket går stort sett på morenen, derfor er det da også mange som fremdeles kaller dagens E18 for Raveien.
Da isen trakk seg tilbake, lå nesten hele Vestfold under vann. Etter hvert som isen forsvant, hevet landet seg gradvis. Nord i Vestfold kan man i dag finne gamle strandlinjer nesten 200 meter over havet. Der havet hadde vært, la det igjen sedimenter som i dag gir de gode landbruksforholdene i fylket.
Også skjærgården bærer mange spor etter isens krefter. De avrundede formasjonene, gjerne med en bratt sørside, viser hvordan isen har slipt på undergrunnen i tusenvis av år.
Yttergrensen for bøk
Takket være det geologiske grunnlaget og et relativt gunstig klima med varme sommere, milde vintere og god nedbør, er floraen stor og variert i Vestfold. Her finnes varmekjære planter som bakkemynte, lakrismjelt, kongslys og fagerknoppurt, ganske sjeldne planter som blodstorkenebb, knollmjødurt og kubjelle, og et godt utvalg av urter, blant andre ramsløk og lundehengeaks. Det finnes mange forskiellige treslag. Gran dominerer og vokser nesten overalt. Men det mest spesielle treslaget i fylket, er bøk. Den har sin viktigste utbredelse i Norge nettopp i Vestfold. Bøken kom til landet for bare 1500 år siden, men trives tydeligvis godt på moreneryggen i Vestfold. Treslaget har sin nordligste utbredelse i dette fylket. Siden bøk både er god brensel og trives i jord som bonden liker, er det lite igjen av de store skogene som må ha vært her tidligere. Men bøkeskogene i Larvik og Horten er fremdeles flotte. I Vestfold finner man også alm, lind, ask og eik.
En spesialitet er misteltein, som trives i de varmeste delene av Vestfold. Den er en snylter som slår seg ned i kronene på blant annet lind, lønn og rogn og lever delvis av det den kan få fra modertreet og delvis av det den får gjennom fotosyntese. Mistelteinen er vintergrønn og populær i dekorasjoner. Planten er fredet.
Dyrelivet i skogene i Vestfold er som plantelivet, ganske mangfoldig. Som ellers i Norge er det størst sjanse for å støte på elgen, men det er også rådyr, rev, hare, en og annen hjort, og beverbestanden øker. Mårfamilien er godt representert, med oter, ilder, mink og grevling.
Av fugl trives både fasan og knoppsvane godt i Vestfold. Fylket er en viktig mellomstasjon for trekkfugler, og det er opprettet 20 sjøfuglreservater langs kysten. Hvert år blir flere tusen fugler ringmerket, særlig ute på Store Færder og på Mølen, sør i Larvik. Utvalget av fisk i de mange innsjøene og elvene er stort. Totalt er det 26 ferskvannsarter i fylket. Abbor og gjedde er vanligst. Langs kysten finner man i tillegg nesten alle saltvannsartene som er her i landet.
Den første vestfolding
Vi vet ikke nøyaktig når de første vestfoldingene dukket opp. Det vi vet er at da fylket ble isfritt for om lag 10 000 år siden, tok det bare noen få hundre år før folk flyttet inn i det nye området. Den eldste boplassen som arkeologer har funnet i Vestfold, er fra denne tiden. Den ligger på Melau ved Larvik. I dag ligger boplassen cirka 100 moh., mens den i steinalderen lå nede ved stranden. Landhevningen etter istiden har med andre ord vært betydelig.
Det er funnet rester etter mange boplasser i Vestfold fra cirka 6000-4000 f.Kr. Arkeologer forteller oss at redskapene som er funnet, ligner på dem man fant ved Nøstvet innerst i Bunnefjorden, og kaller dette Nøstvet-kulturen. Bare i Sande kommune er det funnet bortimot 280 Nøstvet-økser. Også i Hof, Horten og Brunlanes er det funnet mange spor etter denne kulturen.
De første vestfoldingene var sankere og nomader som stort sett holdt seg langs kysten. Mer bofaste bønder dukket først opp for om lag 6000 år siden. Den eldste plassen hvor man har funnet tegn på mer permanent bosetning, er i helleren på Sandtra i Larvik. De mange bygdeborgene som ligger på åser i fylket, er ofte fra nærmere vår tidsregning. Ut-over i det første tusenåret etter Kristus ble store deler av Vestfold lagt under plogen, og folketallet økte voldsomt. Fra denne tiden ser vi de første tilløpene til statsdannelse, i form av en rekke små kongedømmer. Skikken å bygge store gravhauger over døde stormenn er også fra denne tiden. Flere av gravhaugene ved Borre, for eksempel, ble anlagt på 600-tallet. Sannsynligvis var Borreområdet en del av et eget kongedømme.
På 800-tallet blir Viken også omtalt som dansk område. Det tyder på at dette må ha vært en urolig tid med skiftende herskere før Harald Hårfagre (cirka 850-933), som skal ha bakgrunn fra Vestfold, klarte å samle landet i 872.
Fra Svelvik til Sande
Nordøst i fylket grenser Svelvik kommune mot Drammen og Hurumlandet. På det minste er det bare et par hundre meter over Drammensfjorden, der den nesten er sperret av den store morenen. Innsnevringen i fjorden skaper selvfølgelig en ganske kraftig strøm. Derfor er der nesten alltid isfritt her om vinteren, i morsetning til fjorden videre innover mot Dram-men, hvor isen kan ligge tykk. Før isbryterne ble så sterke ar de klarte å bryte råk til Drammen når isen lå metertykk, var derfor Svelvik en viktig vinterhavn for Drammen. I 1881 skaffet Drammen havnevesen seg sin første isbryter, den legendariske “Thor 1”, og dermed ble det mulig å lage råk nesten hele vinteren. I seilskutetiden var Svelvik også et viktig anløpssted for seilskuter som hadde last til Drammen og ikke hadde vind nok i seilene til å klare å komme seg gjennom den kraftige Svelvikstrømmen.
Det smale sundet var strategisk viktig under Napoleonskrigene. Det ble satt opp kanoner i Svelvik for å hindre fienden å seile inn mot Drammen. Det er mulig det virket avskrekkende på engelskmennene, for de angrep aldri. I dag er forsvarsanleggene og kanonene på. Batteriøya restaurert, og området er er populært friområde.
Det er også populært å besøke Grunnane naturreservat, like sør for byen. Reservatet er kjent for sitt rike fugleliv. Over 130 arter er observert her. Fra et eget utkikkstårn er det mulig å se fiskeørn i aksjon.
Turmulighetene er gode for dem som vil vandre langs kysten i Svelvik. Kyststien fra Hurumlandet fortsetter langs Svelviks strender og fram til nabokommunen Sande. Underveis passerer kyststien blant annet det nedlagte industristedet Berger. Der var det ullvarefabrikk i drift fra 1881-2003, hvor de kjente Bergerpleddene ble produsert.
Vegg i vegg lå Fossekleven fabrikk, som ble startet i 1889 og nedlagt noen år før sin nabo. Den har gjenoppstått i form av Fossekleiva Brukssenter som er et rikt miljø for kunst og kultur. Her finner man glassblåser-, keramikk- og skulpturverksted, butikker, museum og kafé.
Rundt Sandebukta
Kyststien går gjennom Sande kommune. Fra Berger går den i fine naturområder fram til Vammen. Rundt den populære Bjerkøya gjør den en sving. På lange strekninger går kyststien langs veier, og den svinger nesten innom sentrum av kommunen før den fortsetter langs den gamle kongeveien, inn i Holmestrand kommune.
I Sande kan man vandre langs flotte kornåkre, som kommunen har i rikt monn. Grøderik leirjord gjør Sande til en betydelig jordbrukskommune. Ta en sving bortom den fredede middelalderkirken og prestegården, som har gitt navn til bygda. Har du tilgang til båt, bør du ta en tur til Kommersøya, som er en fredelig og naturskjønn plett. Øya er nesten tre kilo-meter lang, og skal etter sigende være Oslofjordens største ubebygde øy. Kalkrik grunn gir livsgrunnlag for en svært mangfoldig flora. Her finnes høyreist kalkfuruskog på tørre rabber og tette klynger med lind og svartor der det er fuktigere. På Kommersøya og den lille naboøya, Gåserumpa, vokser det orkiédarter som vårmarihånd og rødflagre. Orkidéene er fredet og kan ikke plukkes. Fredet er også fossilene man kan finne i grunnen her. De er over 400 millioner år gamle. Hele Gåserumpa og deler av Kommersøya er fredet som naturminne.
På Kommersøya ligger restene etter et kalksteinsbrudd. Som på Langøya, litt Ienger sør, tok man her ut kalk til sement og jordforbedring. Vil man bare bade og sole seg, er Kommersøya et godt alternativ. Særlig er Fantebukta en populær badeplass.
Horten
Etter at Re kommune er krysset, går kyststien inn i Horten kommune og fortsetter mot Falkenstein. Derfra er det foreløpig et opphold i merkingen noen kilometer fram til Sælavika, før kyststien fortsetter stort sett sammenhengende til Åsgårdstrand. Området rundt Horten bærer mange spor etter bosetning helt tilbake til steinalderen. Allerede i vikingtiden var området et maktsentrum. I Borreparken ligger Nord-Europas største samling med gravhauger fra yngre jernalder. Det er over tretti større og mindre gravhauger i det vakre strandområdet. I tilknytning til området ligger Midgard historiske senter, med utstillinger og en flott multimediaforestilling. Borreparken ble også kalt Borre nasjonalpark da den ble åpnet i 1932, men den betegnelsen er senere forbeholdt områder med annen verneform.
Årsaker til at Horten utviklet seg til by, er den norske marinen. Ved kongelig resolusjon av 1818 ble Horten utnevnt til orlogsstasjon. Deretter ble marinehavnen Karl Johans Vern anlagt like nord for den nåværende byen. I 1849 ble Marinens hovedverft lagt til byen, og i 1864 kom Sjøkrigsskolen til Horten. Som et resultat ble Horten først ladested, og så kjøp-stad 1907. Marinen og Horten hang nøye sammen helt til 1963, da marinens hovedbase ble flyttet til Haakonsvern utenfor Bergen. De som vil lære mer om marinebyen Horten, vil ha stort utbytte av å besøke det gamle anlegget på Karljohansvern. Kommer man dit, bør man også besøke Marinemuseet. Der kan man blant annet oppleve verdens første motortorpedobåt, “Rap”, og undervannsbåten “Utstein”. Redningsselskapets museum ligger på det gamle marineområdet. Det gir god oversikt over det livsviktige arbeidet selskapet har utført i over hundre år. Fremdeles ligger både en havarivernskole, Kystverkets beredskapsavdeling og en trafikksentral for kystfarten i Oslofjorden i Horten. Det forteller sitt om en maritim tradisjon.
Et annet museum i Horten som er verdt å nevne og artig å besøke, er Norsk museum for fotografi. De som lettvint vil krysse Oslofjorden, kommer også innom denne byen. Nesten hele døgnet går det bilferjer mellom Horten og Moss.