Helt siden omkring år 1000 har det ligget en by innerst i viken. Da fikk Harald Hardråde bygd en kongsgård ved utløpet av Loelva, omtrent der Gamlebyen ligger i dag. Der kongen holdt hus, fulgte flere andre etter. Senere ble det også opprettet et bispesete på denne plassen.
Akershus Festning
Nordens sterkeste festning ble bygget av hertug Håkon Magnusson på slutten av 1200-tallet, på en klippe på Akersneset mellom Bjørvika og sjøen vest for neset. Festningens historie er lang og spennende. Under Akershus' murer utviklet Oslo seg til en viktig handelsby. I 1624 brant nesten hele byen ned i en storbrann. Kong Christian 4 befalte at byen skulle bygges opp igjen på vestsiden av Akerselva, ved Akershus, og døpes om til Christiania.
Det var et heldig valg, for Akerselva viste seg å være viktig for byens utvikling. Allerede på 1300-tallet drev elvekraften flere kornmøller. Fra 1600-tallet var den også kraftkilde for flere sagbruk etter hvert som eksporten av trelast økte. Siden har Akerselva gitt kraft til en lang rekke papirmøller, spinnerier og andre fabrikker.
I 1925 fikk Oslo sitt opprinnelige navn igjen. I mellomtiden hadde Christiania blitt Norges hovedstad i 1814, og fortsatte å vokse kraftig. I 1948 ble nabokommunen Aker innlemmet i Oslo. Det betydde en kjærkommen økning i størrelsen av hovedstaden, siden tilflyttingen til byen fortsatte å øke etter annen verdenskrig. Det ble bygd flere nye drabantbyer, men det er fremdeles god plass i Oslo. Mesteparten av kommunen består faktisk av skog, og bare om lag en tredjedel av byens areal er bebygd.
Oslo kommune og fylke er ganske spesiell på flere måter. Det er ikke mange andre hoved-steder eller norske byer som kan skryte av så rik og variert flora og fauna som Oslo. Den korte avstanden mellom fjord og innland gir stor variasjon i naturtyper og arter. Omtrent to tredjedeler av alle plante- og dyrearter som er funner her i landet, er registrert i Oslo. Viltet er en viktig del av dette biologiske mangfoldet. Det er registrert i underkant av 40 landpattedyr, mer enn 250 fuglearter, fem amfibiearter og fire krypdyrarter i kommunen.
Norges travleste havn
Oslos strandlinje er 39 km lang. Den er fylt med kaier, kraner, pakkhus, containerlagre og kontorbygninger. Dette må til for å kunne ta imot alle skipene som kommer til Oslo havn i løpet av et år. I 2005 var det cirka 6000 skipsanløp til Oslo. Det gjør, ikke uventet, havnen til Norges travleste.
Hver dag kommer og går det flere ferjer til Danmark og Tyskland, og omtrent hver dag ankommer store containerskip. I sommerhalvåret besøkes havnen ofte av store cruiseskip. Hvert eneste år kommer forskjellige lands mariner til havnen, til og med enorme hangarskip har ligget i Oslos havnebasseng. Vårt eget splittflagg er også ofte å se der. Er det marinebesøk, ser rnan det lett på de mange uniformene som besøker byens turistmål.
Oslo havn tar ikke bare imot kommersiell trafikk. Nedenfor Akershus festning har Forbundet Kysten sine kontorlokaler, og utenfbr ligger det ofte flotte tradisjonsbåter i tre. Der ligger også den stolte minesveiperen “Alta”. Den er bygd i tre og er Norges største treskip. Skipet var er av ti i Saudaklassen da det kom til Norge som våpenhjelp fra Amerika. I dag er det det eneste som er igjen av disse. Veteranbåten holdes ved like av en flokk ildsjeler, og er ute på tokt hver sommer for å vise seg fram.
Fullriggeren “Christian Radich” er er kjent og kjært innslag i Oslos havnebilde. Tremasteren ligger vanligvis like ved Honnørbryggen, hvis den ikke er ute på langtur. Det har den vært mange ganger og deltatt i en lang rekke utstillinger og seilaser med andre skuter. “Christian Radich” ble bygget som skoleskip ved Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord i 1937. Etter 1999 har det hovedsaklig vært brukt på tokt med et betalende mannskap.
Dampskipet “Børøysund”, Norges eneste gjenværende kullfyrte dampskip, hører også hjemme ved kaiene i Oslo. Hver sommer tar Norsk Veterarskipsklub med interesserte på tokt i Oslofjorden med dampbåten. I tillegg har Oslo atskillige tusen plasser for småbåtfolket. Se også avsnittet om Båttrafikk.
På tur langs Oslos kyst
Siden Oslos strandlinje er fylt med menneskeskapte innretninger, kan det virke nesten utrolig at det er mulig å gå fotturer i naturen i denne delen av Oslofjorden, men det er fint å vandre langs strandkanten. Det finnes ganske mange turveier som egner seg godt både til fots og på sykkel.
Fra Hvervenbukta via Ljanskollen til Fiskvollbukta er det opparbeidet turvei. Fra Børsen til Lysaker er det en sammenhengende gang- og sykkelvei, og rundt hele Bygdøy fra Sjølyst til Frognerkilen er det turvei. Flere av strekningene er spesielt tilrettelagt for funksjonshemmede.
Bygdøy
Halvøya Bygdøy inneholder svært mye for historisk interesserte, blant annet flere museer med maritimt budskap. På Frammuseet befinner Norges mest kjente ishavsskute seg. Med “Fram” satte Norges tre mest berømte polfarere rekorder som sto i mange år. Den legendariske båtbyggeren Colin Archer i Larvik bygde skuta for Fridtjof Nansen. Nansen håpet å drive over Nordpolen med den, men lyktes bare delvis. Skuta gjennomførte en imponerende isdrift, og Nansen og Johannesen en ikke mindre imponerende ferd med ski, hundespann og kajakker.
Otto Sverdrup ville deretter utforske nordkysten av Grønland og lånte “Fram” i fire år. Han kartla enorme områder og annekterte vel 200 000 km2 for Norge. At norske myndigheter ikke klarte å følge opp anneksjonen er en annen sak. Den siste av “Fram”s berømte brukere var Roald Amundsen. Han brukte skuta for å komme seg til Antarktis, hvor han og hans følgesvenner var de første som nådde Sydpolen.
Kon Tiki-museet på Bygdøy er like berømt. Det rommer blant annet balsaflåten “Kon-Tiki” som Thor Heyerdahl og hans menn reiste fra Sør-Amerika til Polynesia med i 1947, sivbåten “Ra II” og en modell av “Tigris”.
Vikingskiphuset og Norsk Maritimt Museum, tidligere kjent som Norsk Sjøfartsmuseum, ligger også på Bygdøy. På ulike måter forteller de den lange og spennende historien om norske båter og norsk sjøfart gjennom tidene. Vi finner også Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Museet ble anlagt i 1894, og viser etterreformatorisk folkekunst og håndverk fra hele landet, og i Friluftsmuseet er mer enn 150 gamle bygninger fra hele landet rekonstruert.
For de turglade byr Bygdøys beskjedne 3,6 km2 på store muligheter. Det er et stort nett av veier og stier som egner seg for turer på sykkel og til fots. På flere flotte badeplasset som Paradisbukta, Honolulu og Huk, kan man bade og sole seg med og uten kIær.
Øyene
Like utenfor Bygdøy, ved den vestre innseilingen til Oslo havn, ligger Dyna fyr. Den lille fyrstasjonen dekker et lite skjær og ble opprettet i 1875. Ute i fjorden er det en rekke flotte øyer. 40 øyer med til sammen 37 km strandlinje hører til Oslo. Det går ferjer til Hovedøya, Bleikøya, Gressholmen, Lindøya og Nakholmen, samt til Langøyene i sommersesongen. På ferjene kan man løse dagskort og hoppe fra øy til øy. Den mest historierike øya er Hovedøya. Der har det vært kloster, skipsverft, steinbrudd, festningsverk, karantenestasjon og folkebad. Der meste kan man fremdeles se rester etter, selv om man må lete litt. I tillegg har øya to naturreservater som forteller at selve naturen her er mangfoldig og verneverdig.
Naturreservat er det også på Lindøya. Det er blant annet opprettet for å ta vare på treslaget som dominerer øya og har gitt den navn. Sammen med Nakholmen og Bleikøya er Lindøya kjent for sine mange små hytter. Mange av dem ble faktisk bygd ulovlig av arbeidere fra byen på slutten av 1800-tallet og brukt hele sommeren. I 1922 ble det vedtatt at de ulovlige hyttene skulle få stå. I dag er det meget populært å bo på øyene om sommeren og pendle inn til byen.
På naboøya i øst, Heggholmen, anla Christiania havnekommisjon i 1826 et fyr. De første årene var det bare snakk om en beskjeden lykt i et karnapp på en privatbolig, men fra 1876 ble en ny fyrbygning ført opp på nordvestpynten av øya. Der staselige fyret ligger der fremdeles, men det er mange år siden det ble automatisert.
Gressholmen, Heggholmen og Rambergøya er opprinnelig tre øyer som har grodd sammen gjennom årene på grunn av industrivirksomhet og diverse utfyllinger. I tillegg til malingfabrikk og såpekokeri har øyene rommet både skytebaner og flyplass. Sistnevnte var sjøflyhavn og Norges hovedflyplass fra 1927 og fram mot krigen.
Industrivirksomhet, steinbrudd og søppelfylling er også en del av historien til Langøyene, men i likhet med de andre øyene er de i dag blitt idylliske tilholdssteder for sol- og badelystne folk hele sommeren.