Næringsvirksomhet

Båttrafikk
Statistikk over skipstrafikken i Oslofjorden for perioden 2008 – 2012 viser at det til Oslo Havn årlig anløper mellom 4.500 og 5.000 skip i innen- og utenriksfart, omtrent likelig fordelt. Det nøyaktige tallet for 2012 var 4646 skipsanløp som samlet representerer en bruttotonnasje på 70 millioner tonn, det vil si en gjennomsnittsstørrelse på skipene på drøyt femten tusen tonn. Statistikken forteller oss altså at det hvert eneste døgn, året igjennom passerer 26 skip på 15 000 bruttotonn for nord- eller sørgående gjennom Drøbaksundet. Mer enn ett skip i timen.

Over Oslo Havn reiste også nærmere sju millioner passasjerer årlig. Av dette kommer og reiser 2,5 millioner med utenriksferger, og i 2012 var 303 000 passasjerer på cruisebåter. I 2008 var det 240 000 cruisepassasjerer innom Oslo, så denne typen trafikk er stadig økende. En foreløpig topp så vi i 2011 med 313 000 cruisepassasjerer. 

Et spennende nettsted om skipstrafikk er forøvrig http://marinetraffic.com/ais/no/, hvor man kan se hvor i verden forskjellige båter befinner seg til enhver tid.

Kilde: Oslo Havnevesen 2013

Salt
Allerede i jernalderen ble det kokt salt av sjøvann i Oslofjorden, en virksomhet som skjedde i ganske stor skala helt fram til slutten av 1600-tallet. Det er flere stedsnavn som direkte viser til saltkokingsaktivitet langs Indre Oslofjord: I Asker fantes Holmsbuðir (nåværende Holmen) og Eldabuðir – mellom nåværende Hval og Leangen, altså på vestsiden av Leangbukta, og i Røyken finner vi fortsatt Saltbutangen. På 15- og 1600-tallet var saltproduksjonen bare i Asker årlig på det meste oppe i 250 tonn. Foruten å koke eller syde salt av sjøvann, var det også vanlig å tørke og brenne tang, og bruke asken som salt – det ble gjerne kalt “sort salt”. Dette smakte veldig bittert, men var til gjengjeld rimelig. Det kunne gis til husdyr, og det kunne brukes til å preservere mat.

Kalk
En ikke uvesentlig industri langs Oslofjorden allerede fra middelalderen var kalkbrenning. Alle større steinbyggverk – bl.a. Akershus Festning – ble murt opp ved hjelp av den tidens sement, brent ut av lokal kalkstein, særlig i Asker og Bærum. Kalkbrenningen opphørte samtidig med saltkokingen på slutten av 1600-tallet, fordi kongen skulle ha veden selv – til jernverkene sine, bl.a. på Dikemark og Bærums Verk.
 
Is
En ny eksportvare ble “oppdaget” utover på 1800-tallet – nemlig is. Langs hele Oslofjorden – på begge sider – finner vi fortsatt rester etter isproduksjon i form av små kunstig anlagte dammer, som gjennom sommer og høst ble holdt rene for rusk og rask og blader, så krystallklar is kunne dannes i løpet av vinteren. Isen ble saget ut i store blokker, lagret i egne ishus og eksportert til hele Nordeuropa. Det sies at selveste dronning Victoria forlangte is fra Asker i drinkene sine.

Båtbygging
Utover på 18- og 1900-tallet fikk skips- og båtbyggingen en sterk posisjon, spesielt i Asker. I Vollen lå det på 1800-tallet hele tre skipsbyggerier med omfattende virksomhet. Roald Amundsens skip “Maud” ble bygget av Christian Jensens båtbyggeri, som lå akkurat der Oslofjordmuseet i dag ligger. På naboverftet ble det bygd mange flotte seilbåter signert den legendariske konstruktøren Johan Anker. I perioden 1905-40 ble over 400 båter sjøsatt fra verft i Vollen, de fleste av dem linjelekre seilbåter.

Fiske
Folk langs Oslofjorden har i alle år brukt fjorden som spiskammers – enten de har fisket selv, eller kjøpt fersk fisk fra lokale fiskere. Gøthe Gøthesen skriver i sin bok Oslofjorden:

“På skolen lærte vi om Lofotfisket. Og om sildefisket på Vestlandet. Her var tusener av fiskere som håvet inn hundretusener av tonn til millioner av kroner. Det skaffet Norge verdifull fremmed valuta, sto det i geografiboken. Andre steder langs kysten dro de bare opp én fisk ad gangen. Og det var ikke noe å skrive i skolebøkene om. Sånn var det også med Oslofjorden - her svømmer nær sagt all slags fisk: torsk, sei, hvitting, flyndre, ål, makrell, sild og utallige andre slags fisk og skalldyr. Men de gjør lite av seg i Norges Offisielle Statistikk."

Viktig mat
Uansett hva tabellene sier, har fisken vært mat for tusenvis av mennesker som bodde langs fjorden, enten de var fiskere, bønder, sjøfolk eller håndverkere. Helt frem til begynnelsen av det tyvende århundre, var det nesten bare småfiskere. De hadde et minimum av utstyr: en beskjeden åpen båt, noen snører og noen hjemmegjorte ruser, teiner og garn. Noe statusyrke var det langt fra. Om fiskeriet i Holmestrandsdistriktet i perioden 1840-45 sier amtmannen: "Baadbyggeri drives ikke, men derimod udgjør Fiskeri i Fjorden en ikke uvigtig Næringskilde for flere af den simplere Klasse, især saadanne, som formedelst Alderdom eller andre Skrøbeligheder ikke længre kunne ernære sig ved Søfart. En stor Deel Fisk sælges i fersk Tilstand til Folk af Omegnen."

Småsalg og byttehandel
Fiskeren byttet ofte bort en del av fangsten i matvarer eller han solgte den ut i smått ved brygga i nærmeste by omtrent slik Vincent Stoltenberg Lerche beskriver det fra Tønsberg en gang midt på 1800-tallet: “Fiskerne er allerede fra den tidlige Morgenstund begyndt å komme. De lægger til mellem Bryggerne og sorterer sin Fisk. Smaasild i store Dynger i Forstævnen, Hvitting og Smaatorsk i Baljerne og paa Tofterne, levende Torsk og Spætteflyndre i Vandet under Tiljerne eller i Hyttefaderne paa Slæb, hele Flisefade med Hummer, paa hvilke Klørne for sikkerheds Skyld er surrede, fersk Makrel, Kolje til Fiskemad, af og til lidt Horngjel, en Helleflyndre, en Havkat eller en Laks - Ræker i Blikspand og Taskekrabber i Kvartere.”

Motorbåter
Det var Kristianiafjordens motstykke til Gabriel Scotts kjente romanfigur fiskeren Markus. Han hadde sjelden en farkost som var mer enn tyve fot lang. Det eneste unntak fra denne regelen var makrellfiskerne som lå med skøyte og drivgarn ute på åpne havet. Mange av dem var loser - skøyta deres egnet seg godt til dette fisket. De viktigste forandringene kom med motoren, like etter århundreskiftet. Den muliggjorde mer effektivt og lønnsomt fiske etter fisk som forekom i litt større mengder: sild, brisling, makrell og reker. Innkjøp av dyr båt, motor, not, trål og annen redskap betydde at utstyret måtte brukes. Hvilket igjen betydde at i hvert fall de som eide redskapen, måtte drive hele året for å klare seg. Men motoren betydde også et fremskritt for dem som fortsatte å drive i det små, med en kombinasjon av makrelldørging, hummerfiske, bakke- og rusefiske etter torsk og mye annet. De videreførte et fiske som var nesten like gammelt som fjorden selv, forskjellen lå først og fremst i at de hadde en større, mer effektiv og sikrere båt.

Hvilket fiske var det viktigste? Det avhenger blant annet av hvilket tidsrom vi ser på. Men torsk, sild, makrell og reker har vært og er fremdeles blant de fiskeslag som gir et viktig bidrag til Oslofjordens husholdning.

Erling Braathu - en oslofjordfisker
Erling Braathu drev i sin ungdom som fisker på Larkollen. “Jeg er født i Fredrikstad i 1898 i et hus de kalte “Karusellen”. Far eide ei frakteskute som han seila på fjorden med. På den tia hadde de ikke motor i jaktene og det var vanskelig å seile opp Glomma mot strømmen, så da jeg var ganske liten, kjøpte far et lite hus på Larkollen. Der vokste jeg opp og der bodde jeg til jeg flytta til Oslo i tjueåra.”

Han hadde tre søsken, og mens faren seilte, måtte moren og ungene slite hardt for å holde det gående. Da Erling var 16 år gammel døde faren. “Da kom dem fra fattighjemmet i Rygge kommune inn til mor og sa: ,,Du skal aldri sulte og du skal ha det bra så lenge du lever, hvis vi kan få hand om eiendommen her.”  Svaret var nei, så lenge søsteren min og jeg kunne klare forpliktelsene, ville vi beholde huset. Og det gikk bra.”

Det ble leilighetsjobber av alle slag, hva som helst som bød. seg, men mest drev de med fiske. De lå mest etter torsk og flyndre i vinterhalvåret. Vår, sommer og høst fisket de mye makrell og hummer. ungene begynte med fiskingen mens de gikk på skolen. De ble lært opp av de eldre, både i fiske og båtbruk. “Vi hadde ei atten fots sjekte. Den fikk han far tak i hos en fillekremmer. Han bytta'n til seg for en pram han hadde brukt til frakteskuta. Jeg trur han la ti kroner imellom og så fikk han sjekta. Vi fikk seil med på kjøpet. For det meste drev vi garnfiske etter torsk og flyndre, også fiska vi med bakke. En gammel fisker lærte meg å binde garn og han måtte jo ha med seg noen til å ro når han skulle sette garna, og det ble mye til at jeg ble med. Åleteiner bandt jeg sjøl av ener som jeg var i skauen og flekte. Ellers brukte vi å stange ål med ålesaks som vi stanga blindt med ner i søla. Det var gjerne i mars. Men senere kom ålen opp og da brukte vi teiner.” 

Både på den tiden og i våre dager har mesteparten av ålen blitt solgt til danske oppkjøpere som kommer hit opp med sine ,,kvaser” oppkjøperbåter. Danskene røker ålen og selger den blant andre til Norge....

Braathu fortsatte med fiskingen etter at han ble voksen. Da han var 16 år gammel, ble han med en fisker som hadde egen skøyte. Sammen seilte de fjorden rundt fra Hurumlandet til Ferder. “Skøyta hadde bare seil, men vi hadde ei lita snekke med 2,5 hesters maskin på slep - den brukte vi å fiske med. Og så sov vi og egna bakka ombord i skøyta. Ofte lå vi i skøyta på havna i Horten og fiska rundt Tofte og Mølen og deromkring. vi satte bakke på djupet og fikk mest torsk – også litt hvitting. Når vi kom inn om kvelden var det bare å levere til oppkjøper’n – der var det greit. Fortjeneste? Det va'kke mye å bli feit av. Jeg hadde ei krone dagen og fri kost. Vi spiste mest fisk - nesten bare pigghå. Den var dårlig betalt hos oppkjøper’ n men smakte ålreit, bare vi kokte'n litt før vi la'n i steikepanna.”

Kaldt kunne det være: “Jeg huser vi reiste fra Horten en lille julaften og skulle hjem til Larkollen. Da hadde vi liggi fastfrysi i isen i Horten og det var femogtjue kuldegrader.” Vad, en slags landnot, ble mye brukt til drag langs strendene, særlig etter makrell. “Jeg hadde ikke vad sjøl, men vi var fire mann som var med på part, en av oss eide vadet. Makrell fikk vi overalt rundt Larkollen, ved Sletter og Eløya.Vi dørja også mye makrell på vestsia av fjorden. Der var det mange oppkjøpere og det var det dårlig med på vår side av fjorden.”

For ikke særlig mange år siden var bunngarnet med sine mange sprikende påler et vanlig syn, både ved Larkollen og andre steder. I bunngarnet fikk de all slags fisk og ikke så rent sjelden gjorde et stim med pir eller makrell sin siste reis inn i bunngarnet.

“Kvinnene var sjelden eller aldri med på fisket ved Larkollen,” forteller Braathu. “Men det var de mange andre steder langs fjorden. Det forteller blant annet flere av Hans Gudes  malerier fra slutten av 1800-tallet. Han setter ofte kvinnene ved årene mens mannen trekker garn.”