Om strandlinjen i Frogn er noe utilgjengelig for friluftsfolk, er det atskillige muligheter ute på øyene. Kommunen har 43 holmer og skjær, hvorav de viktigste er Håøya, Kaholmene, Bergholmen, Aspond, Lågøya og Søndre Langåra. Regner man med øyene, har kommunen 60 km strandlinje.
Den mest populære øya er nok den store Håøya. Det meste av den eies av Oslo kommune og forvaltes av Friluftsetaten. I tidligere tider har det vært drevet både sprengstofffabrikk og gruver på øya, men i dag er deler av den naturreservat. Det er lov å gå i land, for eksempel for å studere blomsterprakten: Hele 580 forskjellige plantearter er det funnet her. Det tyder på gode vekstvilkår, og forklarer hvorfor øya ble brukt som klosterhage av nonnene i Maria Kirkes Prosti.
I Frogns skjærgård kan man besøke Søndre Langåra og kikke nærmere på den gamle tåkeklokka som henger der. I tidligere tider ble den brukt til å varsle skipstrafikken når det var tåke.
Syv kilometer nord for Drøbak ligger en fyrstasjon med en spesiell historie: på Digerudgrunnen ble det satt opp en fyrlykt med en liten bolig i 1871, og inne på land, cirka 100 meter unna, hadde fyrvokteren naust og ekstra rom med blant annet bakerovn. I lengden ble det selvfølgelig tungvint for fyrvokteren å ro fram og tilbake over sundet, så i 1941 ble det satt opp hengebro. Den ble imidlertid påkjørt flere ganger av båter, så broen måtte etter hvert rives. I 1975 ble også fyrstasjonen automatisert og avbemannet.
Drøbak
Når man snakker om sørlandsidyller utenfor Sørlandet, er det vanskelig å komme forbi den hvite trehusbebyggelsen i Drøbak. Stedets historie går tilbake til 1200- tallet, da det ble holdt ting på Husvikholmen. På 1500-tallet begynte man å sende trelast til kontinentet, og på 1800-tallet ble Drøbak et viktig utskipningssted for is til kjøleskapene samme sted. Næringsveiene førte til tilflytting og velstand, og trehusbebyggelsen este utover. I 1842 ble stedet kjøpstad, og etter en lengre diskusjon fikk Drøbak bystatus i 2006.
Drøbakenserne, eller Frognsokningene som vel er den korrekte betegnelsen på stedets befolkning, har bestandig vært usedvanlig flinke til å stelle med både hus og hage, slik at stedet virkelig blomstrer om sommeren og helt klart fortjener hedersbetegnelsen “Verdens nordligste sørlandsby”. Drøbak er også en kulturby: Det arrangeres konserter og utstillinger hele året. Helårsbekjeftigelse har også de som driver det populære Julehuset midt i byen. Mange barn tror at Drøbak er julenissens hjemsted. Det er jobb for flere mennesker å svare på alle brevene og selge julepynt til dem som kommer innom.
Drøbak har et eget fyrtårn. Nesten midt i sentrum ligger den gamle Tollboden. Der ble det installert et fyrlys i et karnapp i 1868, og en av Tollbodens “rorskarle” ble utnevnt til fyr-vokter. I 1961 ble lykten slukket for godt, men den henger fremdeles på bygningens vegg. Det er ikke bare lokalbefolkningen som trives i Frogn kommune – svært mange hyttefolk har funnet sitt paradis langs kysten i denne kommunen. Kombinasjonen flott natur og kort vei til Oslo er årsaken til det. De mest populære hytteområdene ligger ved fjordarmen Hallangspollen og ved Bunnefjorden. Flere steder ligger hyttene så tett at man ikke kan ta seg fram lengre strekninger langs vannkanten til fots. Det arbeides med å merke en kyststi litt inne i landet i kommunen. Når den er klar, vil den sannsynligvis bli et godt alternativ til vandringen langs strandkanten. En tur langs Bunnefjorden kan man også ta i Frogn, da den innerste delen av Nesoddlandets østside hører til denne kommunen.
Like nord for Drøbak krysser den 7,2 km lange Oslofjordtunnelen under fjordbunnen. Den ble åpnet i 2000, og flere tusen biler slipper hver dag å ta turen innom Oslo for å komme seg forbi Indre Oslofjord.
Follo Museum
Follo Historie- og Museumslag ble stiftet i 1948. Formålet var å utvikle et museum for Folloregionen og utgi årbok. I 1950 ble museumstomten på Seiersten anskaffet. Fra 1960 ble gårdstunet utviklet, og det ble åpnet for publikum i 1968. I 1976 åpnet nytt administrasjonsbygg, og den første utstillingen “Vinterarbeid i Follo likeså. I 1979 ble den første museumsstyreren i Akershus ansatt ved Follo Museum. På 1980-tallet ble Landeveien utviklet, og i 1990 ble kystkultur tema for Follomuseet, ved at museet ble ansvarsmuseum for kystkultur i Akershus. Samme år gjenreises plassen Sagstua. Arealene på Seiersten utvikles videre på 2000-tallet, Konsolideringsprosesser starter ved at Uranienborg (Roald Amundsens hjem), Son Kystkultursenter, Avistegnerhuset i Drøbak og tegneseriemuseet i Norge blir avdelinger av Follo Museum. Follomuseet ble en avdeling av Akershusmuseet i 2012, og en vesentlig aktør i planleggingen Av Oslofjordmuseet i Vollen i Asker.
Oscarsborg
Festningsmiljøet har stor militærhistorisk og arkitektonisk verdi. Drøbaksundet har gode naturlige forhold for forsvar. I Christian IVs tid ble det bygget et blokkhus på Kaholmene. Dette ble fullført i 1643. Festningsanleggene var likevel ikke i aksjon under krigene mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600- og 1700-tallet. I 1830-åra ble det diskutert forslag til det som senere skulle bli Oscarsborg festning. Første byggetrinn ble ferdig 20. november 1848, og i desember 1852 ble resten av kanonene satt på plass i Hovedfortet. Festningen var ferdig i 1853. Navnet Oscarsborg fikk anlegget da kong Oscar I besøkte Kaholmen den 23. august 1855. Da anlegget stod ferdig i 1856, ble Oscarsborg ansett som den mest moderne festningen i Nord-Europa. Denne statusen ble likevel kortvarig. Alt i 1864 var Oscarsborg festning foreldet. Utviklingen på artilleriområdet hadde gått raskt. Det opprinnelige anlegget på Kaholmene var laget for forsvar mot fiendar på sjøsiden. En ville derfor lett kunne gå utenom Oscars¬borg festning og ta den fra landsiden. I 1890-årene gikk Oscarsborg festning derfor gjennom en ny utbyggingsfase. Et nytt torpedobatteri ble ferdig i 1901.
I 1940 bestod Oscarsborg festning den første virkelige prøven sin. Stridsmidlene til festningen senket det tyske flaggskipet «Blücher» 9. april 1940. Forsinkelsen dette førte med seg, gjorde det mulig for den norske statsmakten å evakuere viktige personar i Oslo. Konge, Storting og Regjering fikk dermed anledning til å ta opp motstandskampen.
Etter krigen tok Kystartilleriet over 131 batteri etter den tyske okkupasjonsmakten. De fleste batteriene ble senere sanerte og materiellet standardisert. Godt tidligere tysk kanonmateriell ble brukt helt frem til 1990-årene, mens bedre ildledings- og sambandsmateriell måtte tilføres etter hvert. Den ene krisen ble avløst av den andre under “den kalde krigen”, og kystartilleristene hadde i mange år den korteste forberedelsesfristen i hele Natoalliansen. På tretti minutter skulle batteriene være klare til strid.
I begynnelsen av 1970-årene gjennomførte Forsvaret analyser som konkluderte med at kystartilleri var en stor fordel. Konklusjonen til Forsvarskommisjonen av 1974 sammenfalt med analyser Forsvaret hadde gjort selv, men oppfølgingen stod ikke i samsvar med konklusjonene.
Golfkrigen i 1991 endret synet de ansvarlige hadde på et stasjonært kystartilleri. Det ble mer og mer snakk om et mobilt konsept. I 1999 markerte Kystartilleriet hundreårsjubileet sitt. Kong Harald deltok i avslutningsarrangementet på Oscarsborg på selve hundreårsdagen 1. oktober. Siden ebbet Kystartilleriet ut – uten at noen kunne fastsette en dato for nedlegging.
Den 28. juni 2002 strøk kommandanten kommandoen sin på Oscarsborg festning, og det siste befalsskolekullet var uteksaminert. Forsvarsbygg ble satt til å forvalte de eiendom-mene som ikke lenger skulle være i militær bruk. Museumsvirksomheten på Oscarsborg, som startet fint opp i 1995, stagnerte i en uheldig omstillingsprosess. Mange engasjerte seg, og på selve frigjøringsdagen i 2003 førte et enstemmig vedtak i Stortinget blant annet til at kommandanten nå er tilbake, og at vi ser bedre tider i møte på museet.