Da våre første forfedre skulle bosette seg, var det naturlig å søke etter godt jordsmonn og fint klima. Det betyr sannsynligvis at mennesker tidlig slo seg ned i det frodige området rundt den bratte Kolsåstoppen i Bærum. Det er en underlig fjellformasjon hvor de forskjellige geologiske lagene ligger helt i dagen. De som er interessert i områdets geologiske utvikling kan lese historien gjennom flere hundre millioner år som en åpen bok. Området rundt toppen og ned mot Oslofjorden er grøderikt, så det var utvilsomt attraktivt for våre forfedre av den grunn.
Kanskje pirret også Kolsåstoppen med sin spesielle formasjon de religiøse følelsene deres. Ved Dalbo gård er det funnet helleristninger som er minst 3000 år gamle, og skålgroper fra bronse- og jernalderen. I området er det funnet gravhauger, og på flere av de bratte kollene rundt Kolsås er det oppdaget rester etter bygdeborger. Disse var gode å ty til i ufredstider. Mange av helleristningene er figurer av skip, så kysten var også viktig for folkene der. Interessant i så måte er det da også at en av helleristningene viser en båt som blir rodd, og ikke padlet, og dette skal være den eldste avbildningen av en robåt overhodet. På Kalvøya utenfor Sandvika finnes det gravrøyser fra jernalderen. Navnet Bærum fantes allerede i vikingtiden, det kan vi lese om i Sverres saga fra rundt 1200, og både Haslum og Tanum kirke ble oppført hundre år før det.
Grunnen under Kolsåstoppen vår svært rik på kalk. Befolkningen i Bærum visste å benytte seg av dette for godt over 800 år siden. Da startet man med å foredle denne ressursen ved å brenne den i store kalkovner. Kalken ble brukt som bindemiddel ved steinmuring og ble raskt populær langt utenfor bygda. I flere av de store byggeprosjektene i og rundt Oslo, blant annet Akershus Festning, ble det brukt kalk fra Bærum. Den er også funnet igjen i kirker og klostre sørover langs kysten. Kalken ble skipet ut fra Sandvika og Slependen. Når Bærum har valgt å bruke en kalkovn som symbol i kommunevåpenet, har det sin naturlige forklaring i historien.
På 1600-tallet ble der funnet jernmalm i bygda. Dermed så jernverket på Bærums Verk dagens lys. Det utviklet seg til en stor og viktig bedrift. Langs vassdraget som renner ned til Sandvika, dukket det opp sagbruk, teglverk og annen industri som hadde behov for vannkraft.
Vann var også en viktig ressurs i frossen tilstand. På 1800-tallet utviklet iseksport seg til en viktig næring for Bærum. Isen ble saget opp på naturlige vann eller kunstig anlagte dammer, oppbevart i egne ishus og hentet i lasteskip som brakte den til kontinentets kjøleskap. For å hindre at isen tinte underveis, ble lasten ofte dekket med sagflis.
På 1800-taller huser Bærum et viktig kunstnermiljø. Malere som Fritz Thaulow, Christian Skredsvig, Harriet Backer, Kitty Kielland og Otto Sinding arbeidet og bodde i perioder i Bærum. Den såkalte Lysakerkretsen, som besto av blant andre Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold, holdt til i kommunen. Til kretsen hørte også Fridtjof Nansen på “Polhøgda”.
Kystturer i Bærum
Få steder i landet er du sikrere på å finne solid is på fjorden enn langs Bærumskysten. Hver vinter merkes det løyper på fjorden, og svært mange benytter anledningen til en ski- eller fottur, gjerne kombinert med isfiske. Bærum er blant de få kommunene i landet som har eget isoppsyn. Men høysesongen for friluftsliv langs Bærums kyst er selvfølgelig sommeren. Tilbudet av badeplasser er imponerende stort. Kadettangen like utenfor Sandvika, og Kalvøya utenfor der igjen, er svært populære. Det er gangbro ut til Kalvøya, som er en stor og frodig øy. Den har fine badestrender, blant annet for naturister, og et klubbhus for roklubben. Det er også svært flott å padle utenfor Sandvika og utover til øyene i fjorden.
I Oslofjorden ligger det mange øyer som er tilgjengelige for allmennheten, enten med egen båt eller med en av ferjene som starter i Sandvika og tøffer mellom øyene. De to veteranferjene “Rigmor” og “Rigfar” er populære. Mange foretrekker å padle i skjærgården og overnatte i telt. Ønsker man mer robust tak over hodet, er det mulig. Bærum har to overnattingssteder langs kystleden i Indre Oslofjord. Kystledhytta, som ligger på Ytre Vassholmen, heter Nissehuset og ligger på en liten høyde. Ytre Vassholmen er den ytterste av øyene utenfor Snarøya. Øya er et friluftsområde på 13 dekar, og deler av den er fuglereservat. Det ligger flere bevaringsverdige bygninger fra 1870-årene på øya.
Det andre overnattingsstedet er en flott tømmerhytte på Kjeholmen like ved Grimsøya. Den har vært eid av Oslo kommune i mange år, men ble i 2005 overtatt av Oslofjordens Friluftsråd, og var ferdig restaurert og klar til bruk for friluftsfolk fra sommeren 2006. Bærum kommune åpnet sin første kyststi i 2000. Den går fra Sarbuvollen, forbi Veritassenteret, Høvikodden og Sandvika til Slependen.