Kjona

«Her siger gavene inn jevnt og trutt, og ære være alle givere! En mann er i sving med å rydde opp på tunets tomt så det blir utsyn over den lille idylliske elv som bukter seg forbi her. Tømmermenn legger siste hånd på kjona som ble flyttet hit i fjor høst – en gave fra G. Haugen, Dalsroa.»

Sitatet er hentet fra en meddelelse museumsbestyrerinde Ida Wethal sendte til Indre Akershus Blad sommeren 1966.

Kjona på bygdetunet kommer fra Haugen i Dalsroa, Søndre Høland. Den ble gitt som gave av Anna Haugen og sønnen Gulbrand Haugen. Etter tradisjonen skal kjona være fra 1725.

Kjone er betegnelsen på et laftet hus til tørking av malt, korn og lin. Kjoner skal ha kommet i bruk i vikingtiden som en del av den tradisjonelle gårdsbebyggelsen. I nyere tid, kanskje også i middelalderen, ble kjoner bygd i to etasjer. Den lave underetasjen inneholdt bare ovnen som kunne ha ulik utforming, men var en steinovn uten skorstein. Ved tørking av malt og korn ble det fyrt kraftig opp, mens det var svakere varme ved tørking av lin.

Etasjeskillet bar et glissent lag av spiler eller et lag med gjennomhullete fjøler. Over dette lå et teppe vevd av hestetagl, svinebust eller kuhalehår. Slike matter ble vevd på en vanlig vev. Prinsippet for tørkingen var at varm luft, som regel også røyk, strømmet gjennom malt-eller kornlaget. Røyken ga god smak til maltet som i sin tur ga god smak til ølet. Når korn og malt var tørt, løftet man på spilene og ristet løs det tørre. Fra karmen ble det karet ned i sekker gjennom trakter i karmkantene.

Kjonene ble ofte plassert i skrånende terreng, slik at det var mulig å gå rett inn på begge etasjeplan. Dette var en fordel når tunge kornsekker skulle bæres inn. Kjoner og kjonebetegnelsen var vanlig på det sentrale Østlandet i området Østfold, Vestfold, Akershus og Buskerud. I resten av landet hadde tørkefunksjonen andre betegnelser, og disse tørkeinnretningene krevde som regel ikke en særskilt bygning, men ble satt opp i tilknytning til ildstedet i eldhuset, smia eller stua.