Tiden var kostbar og ekspedisjonen dro nordover etter et kort opphold i Nome. Med redusert mannskap fikk skipet igjen problemer i isen. «Maud» kom aldri lengre nord enn 76̊̊. Drivisen og havstrømmene tvang skipet i retning av Sibi. Vinteren 1920/21 ble tilbrakt ved Kapp Serdze Kamen.
Vinteren 1920/21 tilbrakte ekspedisjonen mye tid med tsjuktsjerne. Dette er et urfolk i Tsjukotka i Sibir, ved kysten av Nordishavet og Beringstredet.
Amundsen så verdien av å lære fra urfolk, og hadde allerede lært mye fra inuitter under «Gjøa»-ekspedisjonen. De ble kjent med tsjuktsjeren Kakot, som også mønstret på «Maud» fram til 1925.
«Maud» kom ut av isen i juni 1921, og ankom Seattle 30. august. Dette avsluttet del to av ekspedisjonen.
Skipet ble satt i dokk og reparert. Mannskapet fikk en pause og de ble spredt rundt omkring. Wisting og Olonkin hadde oppsyn med «Maud», Sverdrup dro til Washington D.C og Amundsen reiste til Norge.
Hvem var Nita Kakot og Camilla?
Amundsen kom imidlertid ikke tilbake til Norge alene. Med seg hadde han to pleiebarn – Nita Kakot og Camilla Carpendale. Jentene ble sendt av sine respektive foreldre for å få et bedre liv. De ble skrevet inn i norsk skole og bodde en tid i Amundsens hjem ved Oslofjorden.
Etter to år ble de imidlertid sendt tilbake. Jentene holdt kontakten seg i mellom, men savnet «bettepappa» Amundsen og Elise Wisting, Oscar Wistings kone som passet jentene i flere perioder.