Paeonia lactiflora

Pionfamilien – Paeoniaceae
Silkepionene finnes viltvoksende på steppene i det nordlige Kina, Mongolia og deler av Sibir. De har enkle, hvite blomster, derfor har den fått det botaniske navnet lactiflora, som betyr melkehvit blomst. Silkepioner har vært dyrket i Kina i minst 1500 år. Gode forhold og god gjødsling gjennom mange hundre år har gitt en stor variasjon i farger og blomsterformer. 

Rundt 1800 kom de første silkepionene til Europa. De ble raskt populære, og planteskoler i Frankrike og England foredlet fram mange hundre nye sorter, som også fant vegen til norske hager. På Østlandet er det en av de vanligste gamle hageplantene, og folk snakker om pionene sine med glede og stolthet i stemmen. Ofte er de arvet etter mor eller bestemor. De hører liksom til i familiens historie. 

Pioner regnes blant de finere plantene, på linje med rosene. Noen klager over at de blomstrer så kort tid, men nettopp derfor er det viktig å nyte dem mens blomstringa varer. 

I norske planteskolekataloger fra 1900 til 1950 finner vi flere hundre navnesorter. Det er et skikkelig detektivarbeid å koble sammen navnene vi finner i katalogene med de levende plantene. Blomstringstid, plantens høyde, bladverket, blomstenes form, farge og duft, alt dette må undersøkes for å finne fram til riktig sort.  

Silkepioner må ikke plantes for dypt, det vil gi redusert blomstring. Toppen av rota plantes maks 5 cm under bakken. De fleste silkepioner må ha støtte når de springer ut. Pioner ser ut til å trives i leirjorda her på Romerike, og de kan bli veldig gamle. Hver høst må bladene klippes ned og fjernes. Slik unngår en at sopp og eventuelle sykdommer overføres fra år til år.