Narcissus poeticus og N. pseudonarcissus

Påskeliljefamilien - Amaryllidaceae

Det fantes både påske- og pinseliljer i Norge allerede på 1600-tallet. Christian Gartner (1694) skriver om «Narcissus, hvide og gule, Paaske-Lilier dobbelt og Enckelt, de hvide groer her gemeen, men de gule vil med de hvide Lilier heller groe udi Kister, og sættis ind om Vinteren.» Omskrevet til moderne norsk betyr det at pinseliljene klarte seg fint ute i vanlig i jord, mens påskeliljene måtte plantes i kasser som ble tatt inn om vinteren. 

Pinseliljene har ingen problemer med klimaet på Østlandet, så dem har det vært mye av i hagene her omkring. Fylte pinseliljer ser ut å ha vært minst like vanlige som enkle. Det er et problem at knoppene på noen sorter av fylte pinseliljer har lett for å tørke inn dersom jorda er for tørr. Jeg prøver nå å flytte løkene til fuktigere steder, for å se om det hjelper. 

En av mine informanter fra Østfold har fortalt at hun hadde hatt med seg påskeliljer til lærerinna en gang på 1930-tallet, og da var det helt nytt der hun bodde. Hun var så stolt! Også andre opplysninger tyder på at påskeliljer ikke har så lang historie her på de indre delene av Østlandet. På Vestlandet, derimot, er de gamle og forviller seg i store felt, for der er klimaet mer som de vil ha det.

Den romerske dikteren Ovid (43 f. Kr. – 17. e. Kr.) ga ut flere verk, hvorav "Metamorphoses", eller "Forvandlinger", er det viktigste. Dette verket er skrevet på vers, og her binder han sammen ca. 250 myter til én fortelling. Her kan vi blant annet lese om hvordan mytologiens skikkelser ble omskapt til planter. 

I narsissenes skapelsesmyte fortelles det om Narkissos, en fager ung mann som var attrådd av alle. En gang ville han slukke tørsten i en blank kilde. Han oppdaget speilbildet sitt nede i vannet og ble så forelsket i den vakre gutten, at han døde av sorg over ikke å kunne nå ham. Der han døde, fant skognymfene denne blomsten, som deretter ble kalt narsiss. 

Påskeliljene (Narcissus pseudonarcissus) kommer opprinnelig fra Spania og Portugal, mens pinseliljene (Narcissus poeticus) har en mer østlig utbredelse i fjellområdene i Sør-Europa. Der disse to artene vokser i samme område, har de krysset seg naturlig, og det har oppstått nye former. Fra midten av 1800-tallet har det vært drevet bevisst krysning og foredling, og i dag finnes det over 20 000 sorter med egne navn. På Gamle Hvam vokser nærmere tjue ulike påske- og pinseliljer, og jeg mener å ha funnet riktig sortsnavn på over halvparten av dem.