Iris sibirica

Sverdliljefamilien – Iridaceae

Sibiriris er en kjær gammel staude for mange. Den er ikke av de eldste hageplantene våre, men den er en av de vanligste.  Den trives så godt at røttene må deles ofte, og dermed har den spredt seg raskt fra hage til hage. Folk kaller den som regel bare "iris". 

De plantene vi finner i hagene våre i dag, er for det meste krysninger der både Iris sibirica og Iris sanguinea er involvert. Iris sibirica finnes i det fri fra Italia og østover til Balkaisjøen. På østsida av Balkaisjøen overtar Iris sanguinea, som fortsetter helt til Japan. Begge artene trives aller best i fuktig jord, men de klarer seg godt i vanlig hagejord. Sibiriris har ikke noe skjegg på de ytre kronbladene, slik som hageiris og kjerringiris har. Blomstene er dessuten mindre, og de er alltid blå eller blåfiolette med hvite markeringer og et gult svelg. 

Sibiriris vokste på Bogstad gård i Oslo på slutten av 1700-tallet, men den store interessen utover landsbygda våknet trolig først rundt 1900. I dag er den utbredt over det meste av landet, og den trives utmerket over alt, ser det ut til.

Dette er en typisk dele-og-gi-bort-plante. I løpet av noen få år begynner rotklumpen å dø i midten, og da må planten deles. Men det er ingen lett sak. Røttene er så sammenfiltret at de må angripes med en skarp spade eller kniv. Før omplanting bør røttene renses for rotugras. På Gamle Hvam har vi fem ulike sorter av sibiriris, fra ulike hager på Romerike.