Dilemmaer

Svalgangsbygningen hadde opprinnelig ikke torvtak. Torvtaket ble lagt etter restaureringa som foregikk mellom 1910 og 1915. Før det hadde bygningen teglsteinstak, slik som de andre, store bygningene på Hvam. Her på Romerike var det heller ikke vanlig at bygninger av denne størrelsen og på en så velstående gård som Hvam, hadde torv. Ved restaureringa 1910-1915, som for øvrig ble ledet av Arnstein Arneberg, var man imidlertid påvirket og inspirert av nasjonalromantiske strømninger og mente kanskje at et torvtak bedre ville vise det «ekte norske».

Når taket nå igjen skal istandsettes, har det vært diskusjon omkring dette. Skal man tilbakeføre taket til sitt opprinnelige uttrykk med tegl, eller skal man fortsette med torvtaket? Argumentene er gode både for det ene og det andre. Tegl er kulturhistorisk mer korrekt, det er lettere for bygningen å bære, og det er enklere å vedlikeholde. Vinkelen på taket er også helt på grensen av at det kan ligge torv på. Torv er dessuten tungt og holder på mye fuktighet. Fylkeskommunen er eier, og beslutningen er opp til dem. 

Når Arneberg restaurerte Svalgangsbygningen, tok han en del valg som vi nå må leve med. Han endret takkonstruksjonen og fjernet et pipeløp for å lage festsal i andre etasje. Han satte også inn mange nye vinduer. Han fikk laget nye vinduer i gammel stil. På Arnebergs tid trodde man at huset var fra 1650-tallet, og det preget utformingen av vinduene han fikk laget. Bygningen ble fredet med disse endringene, og de er en del av byggets historie.

Å ta vare på et gammelt hus er krevende. Det er alltid noe som bør repareres. At grunnen beveger seg som følge av frost og fuktighet gjør også at det er behov for å rette opp bygningen med ujevne mellomrom. Hvilke materialer man synes egner seg best, varierer også. På 1960-tallet var det for eksempel vanlig å bruke kreosotimpregnerte stokker. I dag vet vi at kreosot kan være kreftfremkallende. Det er også blitt brukt eternitt, sement og trykkimpregnerte materialer her, ofte etter anbefaling fra Riksantikvaren eller andre eksperter.

En ting er materialene – noe annet er hvordan resultatet skal se ut. Fram til 1960-tallet var det vanlig at målet ved en restaurering var å skrelle vekk det man mente var nye elementer, og føre huset tilbake til originalt utseende. I dag er det dominerende prinsippet at hele byggets historie skal være synlig. Endringer man gjør i forbindelse med istandsetting kan gjerne være synlige, slik at det er lett for publikum å skjønne hva som er nytt og gammelt.

For oss betyr det for eksempel at både Arnebergs blyglassvinduer fra 1915, og 1930-tallets påbygde svalgang har en naturlig plass i byggets historie. Når vi setter i stand bygningen nå, gjør vi det slik ekspertene i dag mener er best, og med de materialene vi mener er best. Det er lett å undre seg over noen av valgene som tidligere har blitt tatt. Samtidig er det viktig å være åpne for at valgene vi tar nå kan framstå som underlige om femti eller hundre år.