Korgplantefamilien – Asteraceae
Vi har en fin samling georginer på Gamle Hvam, i mange farger og former. De første georginene kom til Europa fra Mexico på slutten av 1780-tallet, og planteslekta fikk i 1791 navnet Dahlia etter den svenske botanikeren Anders Dahl (1751-1789), "lurviga Dahlen", som han visstnok ble kalt.
Tidlig på 1800-tallet ga tyske botanikere et annet navn til planteslekta. Den ble kalt Georgina, etter professor Joh. Gottlieb Georgi i Petersburg. Dette nye navnet ble trukket tilbake i 1809, men det har levd videre på folkemunne i Skandinavia, Tyskland og Øst-Europa, så i Norge kaller vi dem fortsatt for georginer, mens svenskene kaller dem dahlia.
Noen mener at det er så mye arbeid med georginer, meg jeg er ikke enig. De greier seg jo hele sommeren alene! Det er ei onn om våren og ei om høsten, mer arbeid er det ikke. Jo, bortsett fra at de må vannes hvis det blir veldig tørt, og de må ha godt med gjødsel. Men ellers er de svært lette å ha med å gjøre. Og bladverket blir så tett at det ikke er nødvendig med mye luking.
Rotknollene tåler ikke frost, så de må tas inn om høsten, etter at blader og blomster er blitt svarte og hengende av den første frostnatta. De oppbevares i bøtter i kjelleren i Gulbygningen, hver og en av dem godt merket med registreringsnummer og stedet jeg har fått dem fra. Jeg planter dem ut i næringsrik kjøpejord blandet med kompost og leire i siste halvdel av mai. De første blomstene springer ut i slutten av juli, og de blomstrer helt til frosten tar dem.
Ved å krysse arter og kultivarer med hverandre, har det oppstått et utall nye sorter. Allerede i 1840 var det registrert over 3000 sortsnavn, og i dag finnes det nærmere 60 000. De sortene vi har på Gamle Hvam, er gamle og relativt herdige. De fleste klarer overvintringa fint og bygger seg opp i størrelse i løpet av sommeren, men jeg har likevel mistet noen. Man får et nært forhold til sine georginer, og det er mange som sier: ”De er jo barna mine!” Jeg får høre rørende historier om eldre som gir bort sine planter til noen de vet kan stelle dem, når de selv ikke klarer lenger.
Før i tida kunne man ha dem under senga på soverommet, under divanen i finstua eller under skapet i gangen. I dag regnes kanskje ikke det som god tone å ha dem inne i møblerte rom, men får noen lyst til å prøve, er det et godt tips. Bare vær forberedt på å bli både oppslukt og avhengig!