Salmodikon

I 1825 ble den norske musikkpedagogen og musikkhandleren Lars Roverud kjent med et dansk salmodikon i Christiania. Roverud sto i sentrum for utviklingen av det norske salmodikonet ved at han forbedret den danske versjonen. Han laget sitt eget siffer-notesystem og reduserte de danske skalaene til en dur- og mollskala. Roveruds tanke var også at instrumentet skulle benyttes i kirker som manglet orgel. Han konstruerte derfor salmodikon slik at de fantes i flere stemmeleier; sopran, alt, tenor og bass. Fra 1835 reiste Roverud rundt i landet og underviste i kirkesang og salmodikonspel, hovedmålgruppen var lærere og kirkesangere. Det var lett å lære seg å bruke salmodikonet, noteheftet besto av siffer og man trengte kun å sette fingeren på tilsvarende siffer på instrumentet og dra buen over strengen. Salmodikonet ble mye brukt i skolestua, og på folkemunne ble det kjent som «salmedunk». I løpet av 1930-tallet ble det det viktigste sangpedagogiske hjelpemiddelet i skole, kirke og hjem.

Instrumentet har en enkel konstruksjon som var lett å kopiere for snekkerkyndige. Som regel er salmodikonet en rektangulær trekasse med varierende mål, men det finnes også varianter med avrundet kropp. Det har kun en streng og spilles med bue, kassen virker som resonansrom. Under strengen er gripebrettet inndelt etter en halvtoneskala som gjør det mulig å spille i alle dur- og moll-tonearter. Dette salmodikonet fra samlingen ble funnet på loftet til den gamle skolen på Trinberg i 1961.