Ida Sofie Wethal
Den første avdelingslederen ved Aurskog-Høland bygdetun.
Ida Wethal, eller fru Wethal, som bygdefolket kalte henne, kom til å få stor betydning for den videre utviklingen av bygdetunet gjennom sekstitallet og første halvdel av syttitallet. Hun var født på Ydersbond, og var av gammel Rømskog- og Hølandsslekt. Hun kjente godt til både August Krogh og hans sønn Aksel Krogh. I tillegg hadde hun i ti somre arbeidet ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy, der hun blant annet hadde demonstrert gamle håndarbeidsteknikker for turister og besøkende. Hennes lokale tilknytning til Høland og erfaringen fra Folkemuseet gjorde at hun ble ansett som godt kvalifisert for oppgaven.
Slik skildrer hun selv hvordan hun opplevde sitt møte med bygdetunet og oppgavene som ventet:
"Det var i det Herrens år 1959, vi hadde stevnemøte på Hølands bygdetuns tomt, kontorsjef Aksel Krogh og jeg, at jeg «forlovet» mig ganske grundig og i 1961 ble det krevet at jeg skulle holde mit løfte: å prøve få skikk på de ting som avdøde Fanejunker August Krogh, og siden hans sønn, Aksel Krogh, hadde samlet gjennom 70−80 år, ting som allerede da, var gamle og slitte.
Ja, ja, en vårdag i april bevebnet jeg mig med 8 forskjellige børster og koster, en stor bylt med kluter og filler, samt vilje, olje og pussmidler av alle slag og ikke å forglemme lim og reparasjonsmateriell. Jeg var så usikker på mit forehavende som en Congomisjonær, og jeg følte mig ett med brura som sa: «Uf, jeg både glær mig og gruer mig!» Ja, for det gjorde jeg også. Kr. Bjerkenes, formann i bygdetunnemnda, og Aksel Krogh var nå med til alle tingene var registrert og behørig innført i tunets protokoll, men dermed forsvandt de, og der stod jeg, det var jo også bare jeg som hadde lovt noe.
Her var det bare å gå på med krum hals, den som bare visste hvor en skulle begynne – det er noe som heter kaos, og her var det et litet sådant. Kister, dunker, skrin, bismerer, linredskap, vevredskap, kjeler etc. i vild forvirring, men eftersom jeg begyndte å håndhilse på hver enkelt ting, ble de mere og mere medgjørlige, så noen skinte nesten som sola, og andre kroet sig i sitt fett.
Jeg takker for den store tillid som min hjembygd har vist mig, jeg takker for at nemnda tok en kvinne med i sin opgave, og jeg takker frk. Aslaug Dæhlen som så villig kom gang på gang og hjalp mig.
For øvrig takker jeg hele nemnda for godt «samarbeide» - ingen har hatt tid til å «flye her å kommandere» så frk. Dæhlen og jeg har fått arbeide i fred."
Ida Wethal var med og registrerte alle gjenstandene etter August Krogh og det som senere kom til av gjenstander i perioden hun var tilknyttet bygdetunet. Hun krevde ingen lønn, bare tak over hodet. De første somrene bodde hun i Bråtenstua, senere hadde hun tilhold i Kinnstadbygningen. Mye av det som skjedde på bygdetunet i hennes tid var resultat av hennes personlighet og energi. Hun fremsto som uredd, myndig og arbeidsom, og leverte en frivillig innsats av de sjeldne. At hun hadde passert 70 år da hun tok på seg denne oppgaven, sier mye om hennes vilje og arbeidskraft. For mange sørhølendinger var bygdetunet og fru Wethal to sider av samme sak.
Hun hadde også klare meninger om hvordan bygdetunet skulle utvikles og brukes. Husene skulle møbleres og innredes slik at det så ut som gårdsfolket fortsatt levde og virket på tunet. Utstillingene skulle ikke være sterile og likegyldige, men vise levende hjem. Like viktig var bygdetunets funksjon som stevneplass og samlingssted for bygdas egen befolkning. Stedet skulle være bygdas storstue «hvor alle som er bygdepatrioter og slektsbevisste kan ivareta sin kulturarv og møtes i andektig ærbødighet ved passende anledninger», uttalte hun i Indre Akershus Blad. Det skulle være et sted der ulike foreninger og organisasjoner kunne ha årlige sammenkomster, der det kunne arrangeres håndverksdemonstrasjoner og salgsmesser, og et sted bygda kunne samles til friluftsgudstjenester.
Ida Wethal var selv kjent for sine håndarbeider, ikke minst sin kunnskap om og dyktighet i bregdet sprang. Dette er en eldgammel håndarbeidsteknikk som blant annet er funnet i egyptiske kongegraver, og som har vært kjent i Norge siden bronsealder. På Ida Wethals tid var hun en av de ytterst få i landet som behersket kunsten å bregde, og hun holdt en rekke kurs og demonstrasjoner i faget. Hennes produkter var svært etterspurte, og blant heldige eiere av fru Wethals sprangarbeider finner vi blant annet Prinsesse Astrid, fru Ferner, og prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen.
Gjennom Ida Wethals notater kan vi følge hvordan bygdetunet blomstret etter som stedet ble stadig mer kjent blant både bygdas egne innbyggere og mere langveisfarende. Det kom besøkende fra både inn- og utland. De første årene var det naturlig nok folk fra de nærmeste nabobygdene i Akershus og Østfold som tok turen til Bråte, men ganske snart kom det også besøkende fra andre deler av landet, og turister fra land som England, Tyskland, Canada og Marokko, i tillegg til Sverige og Danmark. Etter hvert ble bygdetunet under Ida Wethals ledelse også et populært ekskursjons- og undervisningssted for de lokale skolene. Ida Wethal orienterte og viste rundt. Sommeren 1975 ble hennes siste sesong på bygdetunet. Da var hun blitt 86 år.