Fangelivets tyranni
Livet på Grini var preget av uvisshet og frykt. Ingen visste hvor lenge de måtte sitte innesperret bak piggtråd og fengselsmurer. Deportasjon til tyske konsentrasjonsleirer kunne skje når som helst, og når fangen minst ventet det. Berusete fangevoktere ravet rundt i leiren og delte ut slag og spark. Straffemetodene var vilkårlige og brutale.
Fangene forteller selv gjennom sitater, fotografier og tegninger hvordan det foregikk, og hvordan de opplevde fangenskapet.
Med et smil, et håndtrykk og «vel møtt igjen» tok de avskjed.
Bilene svingte inn på plassen, og fangene steg opp under skrål og spetakkel fra tyskerne. Reisen ut i det ukjente begynte
Med jevne mellomrom ble fanger overført fra Grini til tyske konsentrasjonsleirer. Oppropene til fangetransportene var preget av frykt og uro. Ingen visste hvilket navn som var det neste på listen.
Mer enn 3400 grinifanger ble i løpet av krigen deportert til tyske konsentrasjonsleirer. Mange kom aldri hjem igjen.
Straffeeksersis var en kollektiv straffemetode som ble brukt mot de mannlige fangene. Med skrik og slag ble de drevet rundt på appellplassen og tvunget til å utføre utmattende øvelser. Noen fanger segnet om.
Plassen var våt, bløt og leirete den dagen med vanndammer over det hele.
Fangene måtte kaste seg mageplask på bakken, opp igjen og ned på ny. Liggende på bakken måtte de dra seg frem på albuene.
