På gammelnorsk het huset kylna, som trolig er avledet fra latinsk culina, som betyr kjøkken. 

Betegnelsen finner vi første gang i Magnus Lagabøters landslov fra 1273. Der nevnes "kylnueldr", som noe som er nødvendig og derfor tillatt på gården. 

I et brev fra 1343 fra Holter på Romerike nevnes en mann som het Torgeir Kylnusvart. Han hadde fått dette tilnavnet fordi det var svart og sotete i kjona, der han må ha hatt mye å gjøre. 

Dessverre var kjona i dårlig forfatning. For å ta best mulig vare på den for ettertida, ble det bestemt å flytte den innendørs. 

Hver stokk ble nøye merket, og deretter ble bygget plukket ned stokk for stokk. Hver stokk ble flyttet i en slags båre. 

Enkelte stokker i konstruksjonen har stort preg av aldersved, det vil si at det er fra trær som har oppnådd høy alder før de ble felt. De knyttes gjerne til bygninger fra 1700-tallet og tidligere. Å ta vare på dette er viktig med tanke på å bevare kildemateriale. 

Bak stallen, i hjørnet på låven, er det et stort rom der kjona fikk plass. Publikum får se bygget via låvekjøringa over stallen. 

Dette grepet gjør at vi kan stoppe forvitringa av tømmeret og ta vare på kjona uten å bytte ut bygningsdeler.