Håkonsen-Smia på Haugen i Skedsmo

Håkensen-smia på Haugen

Mange gårder hadde sin egen smie for enklere reparasjoner og vedlikehold av redskap, plassert i god avstand fra annen bebyggelse. På Haugen ble det drevet forretningsmessig smiebruk i flere hundre år. Smia lå svært gunstig plassert i bygda, i krysset mellom Gamle og Nye Trondheimsvei og med videre vei til Nittedal. På naboeiendommen Midtskog (Meskau) var det skysstasjon, i noen år også butikk samt skomaker- og snekkerverksted.

Smiegården var et naturlig stoppested for bønder med lass til og fra byen. Her kunne hesten skos og reparasjoner på kjerre og vogn utføres. Og ikke minst, nyheter og skrøner utveksles. Smiegården var en sosial møteplass både for bygdefolk og veifarende.

Haugen var opprinnelig ett av flere bruk under det store Prestegårdseiet Huseby. Da prestesetet ble flyttet til vis-a-vis kirken, ble husmannseiendommer frasolgt. Smed Guldbrand Haagensen kjøpte eiendommen i 1883 og selger den videre til sønnen Hans Guldbrandsen Haagensen i 1890. I matrikkel for 1903 står Hans som eier av eiendommen med smievirksomhet, 40 mål jord, 3 mål skog, besetning 2 kuer/2 ungfe. Dagens Haugenlia var bakkete jorder med dyrking av høy og poteter.

Den eldste delen av smia- 1700-tall – er en laftet tømmerbygning. Her var det tradisjonell smie med esse bygget opp av stor naturstein, belg, ambolt og arbeidsbenker under vinduene. Det er denne delen av smia som nå står på Huseby. På denne gamle smia ble det på 1800-tallet bygget på en etasje med verksted for produksjon av kjerre- og vognhjul.

Senere ble det også satt opp en verkstedbygning ved siden av smia med boremaskiner og utstyr for å lage kjerrer. Treverket ble delvis laget i snekkerverkstedet til Ellingsrud på naboeiendommen Midtskog. Beslag og smiearbeid både på kjerrer og hjul ble gjort på Haugen.

Skoing av hester var en viktig del av virksomheten. Den foregikk ute eller under et tak festet i smieveggen, som en høy gapahuk. Hestene gikk opp en liten knaus til venstre for smia, og her stod smeden klar med tenger, hovfil og kniv med mere. Ikke alle hester var like samarbeidsvillige så jobben var tøff. Alle gårder hadde en eller flere hester, så det hendte det var kø av hester her som ventet på å bli skodd.

Smia var en arbeidsplass med flere ansatte. Smeden var eier og sjef, han hadde en smedgutt/lærling til hjelp. Samt en hjulmaker som regjerte på verkstedet i andre etasje. Tre generasjoner Håkensen-smeder drev smia fra 1880 årene til den ble revet i 1960. Sønnen var i smia til han overtok.

Det gamle bolighuset på Haugen var flyttet fra Huseby og bestod av stor stue og kjøkken med ildsted, senere tilbygget to rom. Det var mange som bodde her. Det var gamle driftshus på eiendommen og ny låve ble satt opp i 1905. Hans Haakensen rev det gamle bolighuset og satte opp nytt i sveitserstil ca 1910. Antakelig typehus fra Stømmen Trævare. Det var stadig utedo ved siden av det gamle tømmerfjøset, fram til midt på 1950- tallet.

Folk på Haugen

I 1860 bodde smed Bernt Jacobsen på Haugen, som flere smeder før han. Det har vært smed her siden tidlig 1700-tall.

I Folketelling 1865 for Skedsmo Prestegjeld finner vi Haagen Larsen, F.1804, med kone Berthe Olsdatter, F.1800, samt barn. Haagen er oppført som «logerende/gårdsarbeider» på Nordre Møienstranden ved Kjellerholen. I Folketelling 1865 finner vi også Haagen Larsens sønn Gulbrand Haagensen, født 1835, med kone Anette Andersdatter, født i Nittedal 1839. Bosted Korsveien, yrke Husbond med jord/smed.

I neste folketelling, 1875, finner vi igjen Gulbrand Haagensen med kone Anette Andersdatter, nå med adresse Haugen og yrke Forpakter/Smed. Her bor også «Mandens Fader», Haagen Larsen som er oppført med «delvis fattigunderstøttelse». Gulbrand Haagensen Haugen fikk i 1883 skjøte på Haugen fra Kirkedepartementet. Kjøpesum for Haugen 1500 Kroner. Guldbrand var nå bonde og smed på egen gård og grunn.

I 1890 selger Guldbrand eiendommen Haugen til sønnen Hans Guldbrand Haakensen. I matrikkel 1903 står Hans som eier.

Mot ny tid
Rundt 1920 drev Hans Haakensen fortsatt tradisjonell smedvirksomhet og hjulmakerverksted. Men det var forandringer på gang. Flere og flere biler rullet på veien forbi smia. Hans tok signalene og i 1928 ble det satt opp en bensinpumpe på smieområdet.

Det var fortsatt hester på gårdene, men motorisert redskap var på vei og ville overta, og sveising ville erstatte mye av tradisjonelt smedarbeide. Så den enslige bensinpumpa ble til bensinstasjon av merket Shell drevet av Håkon Haakensen, som overtok driften av smia i 1940.

Samtidig flyttet ikke-bønder til bygda og behovet for andre servicetilbud meldte seg. Gunnar Håkensen så dette og åpnet en liten landhandel i det frittliggende verkstedet på smietomta, for å satse større etter noen år. En del av eiendommen Haugen ble fraskilt og her bygget han i 1935 et tidsmessig forretningsbygg med landhandel i hele første etasje og to leiligheter over. Hesten var fortsatt med, så utenfor butikken var det en solid tømmerstokk med smidde jernbeslag for binding av hest.

Håkon Haakensen var den siste smeden på Haugen. Bensinstasjonen overtok for smia og i 1960 ble smia revet. Smias andre etasje med hjulmakerverkstedet ble ikke ansett som verneverdig. Men den eldste delen, selve smia med esse, ambolt og belg, benker og redskaper ble flyttet til Huseby Bygdemuseum og satt opp der i 1962.

Smedfingre -

som tålte håndtering av varme hadde smeden. Han måtte også tåle smedskitt som sot både på hender og klær. Det trengtes sterke saker for å bli ren, og for dette ble det kokt såpe av lut og ister/fett fra slakting. På Haugen var det vannpost på gårdsplassen mellom huset og fjøset. Her ble grisen slaktet og noen dager etterpå kokte man såpe i jerngryte over åpen varme. Den varme lut/fettblandingen ble helt over i egnet fat for å stivne og så ble såpeflaket kuttet i stykker. Såpa luktet ikke roser og fioler, men var svært effektiv mot sot og skitt. 

Tekst og bilder på denne siden er, med tillatelse, hentet fra et hefte om Håkensen-smia som Kari Håkensen Moen har laget.  Nye bilder er tatt av Eirik Håkensen Moen. Edvin van Santen Moen har også bidratt, og det originale heftet ble laget med bistand fra Romerike historielag.