23. september 1924
Roald Amundsen planlegger en lang tur. En omfattende foredragsreise. Amerika er målet.
I dagboken sin, den han har stilet til Kristine Elisabeth "Kiss" Bennett, beskriver han planen:
Ær strax færi me å pakke.– Jei får en masse bagasje, ide jei pakker me Alaska får øie. Jei går jo i lannflyktihet min lille ven. Den siste tids bejivenheter har jort, at jei får altid vil vantrives hær. Jei blir dærfor på den annen side Atlanteren, intil du kaller.
Situasjonen skal endre seg. Men det vet Amundsen lite om i det han begynner ferden over Atlanteren.
Han ankommer New York 6. oktober, og sjekker inn på sitt vante hotell i byen, Waldorf Astoria.
Amerikanske journalister skriver om ankomsten, tilfeldighetene gjør at det endrer alt.
-
Dette innrammede bilde av Ellsworth står i dag på skrivebordet til Roald Amundsen. Foto: Roald Amundsens hjem, MiA
8. oktober 1924
Lincoln Ellsworth er 44 år, rastløs og rik. Egentlig het han Linn, oppkalt etter sin onkel, men tok seg navnet Lincoln. Vokst opp med en velstående far, men fikk bare 8 år med sin mor før hun døde. Lincoln og søsteren Clare vokser opp med bestemor. Faren, James William Ellsworth har mye penger, men lite tid. Rikdommen kommer hovedsakelig gjennom eierskap i ulike gruveselskaper, i tillegg har James en betydelig samling kunst, mynter, bøker og flere storslagne eiendommer.
Lincoln Ellsworth søkte etter hvert ut i verden. Han arbeidet blant annet med jernbaneutbygging i Alaska og Canada, i farens gruveindustri, og han gjennomførte flere turer i Afrika og Sør-Amerika. I oktober 1924 var han nylig kommet hjem fra en tur i Andesfjellene. Egentlig var på vei til Peru, men morgenen 8. oktober leser han raskt gjennom avisen Herald Tribune. Han får øye på en notis som forteller at Roald Amundsen har ankommet New York.
Ellsworth ringer til Waldorf Astoria, ber om å snakke med Amundsen. De avtaler å møtes samme ettermiddag.
I dagboken skriver Amundsen senere:
[...] på emd kåm hær en man ve navn Lincoln Ellsworth – 42 år gammel, såm jei møtte i Paris unner krigen. En krafti, vakker sjikkelse. Han ville jærne være me på flukten. Han har 20000 $ a sine egne penger, såm han tilbyr, men han håper åsså å kunne interessere faren, såm ær svært rik. Muliens blir de noe
De spiser og prater. Og avtaler å møtes igjen.
Dagen etter fullfører Amundsen en artikkel om planen frem til nå.
Her skriver han om de første forsøkene, om presset og økonomien. Han skriver om de mislykkede forsøkene med Maud og presset han følte for å få ekspedisjonen på vingene.
«What in the world should I do? My country had granted me a sum far surpassing my highest expectations so I could not very well ask them for more. I would have to find another way out of it. Have you ever seen a rat caught in a trap? She is running round putting the nose in the air and trying to smell her way out. So did I. and I thought I had found the right way”.
Vennskapet med Lincoln Ellsworth utvikler seg raskt. 13. oktober skriver Amundsen i dagboken:
Spiste idag lunsj me Lincoln Ellsworth, han såm så jærne vil være me mei. Jei sa han at han fik arbeide sammen al den mynt han kunne & kåmme. Han ær strållenne. Hans far skal være svært rik & kan letvint betale hele musikken.
Faren til Lincoln Ellsworth, James William Ellsworth var en velstående amerikansk industrimagnat. 6. november møter Amundsen både far og sønn for første gang. Senere den dagen skrev Amundsen i dagboken:
Var igår emd ute & besøkte gamle Ellsworth. Han må være »størtrik».
-
Foto: Hudson Library Historical Society
James William Ellsworth eide flere bygninger rundt om i verden, fylte dem opp med kunst, bøker, malerier og skulpturer. I samlingen fantes en Gutenberg bibel og et av de tidligste selvportrettene av Rembrandt.
På 1920-tallet er ikke James W. Ellsworth en som fortsatt satser med stor risiko. I 1925 er han 76 år, nylig blitt enkemann for andre gang. Mesteparten av tiden tilbringer han i Amerika, men er også hyppig ved sin historiske vakre italienske eiendom, Villa Palmieri utenfor Firenze.
9. november 1924
Amundsen er igjen på besøk hos James W. Ellsworth. Amundsen forteller om den planlagte ferden, om livet han har levd og hvordan det er der ute i isen.
"Sett at jeg ikke vil hjelpe Dem? Hva vil De gjøre?" , skal Ellsworth ha spurt.
Amundsen svarte: "Det samme som jeg alltid har gjort, herr Ellsworth. Jeg skal klare det på en eller annen måte"
I følge Lincoln Ellsworth var det dette som overbeviste hans far om å bidra til ekspedisjonen.
I dagboken den kvelden skrev Amundsen:
Var i emd åppe & talte me gamle Ellsworth, såm kåm i dagmårres. Han stiller nå $80000 i garanti får 2 masjiner & dærme ær saken klar. Bevares vel vor rik han må være. Malerier til $ 75000 pr stykke dekker alle vegger. Kunstjenstanner fra 400 år før Kr. både hær & dær. På gulve i en a stuene et teppe fra de 11te århundrede!!
Noen dager senere blir avtalen underskrevet.
Eneste krav James W. Ellsworth setter er at hans sønn Lincoln skal slutte å røyke. Lincoln aksepterer, men holder ikke ord, han begynner å smugrøyke.
I takknemlighet har Amundsen tatt med en gave. Kikkerten han har brukt på ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen, til Sydpolen og gjennom Nordøstpassasjen gir han til James W. Ellsworth. Senere gir han den videre til sin sønn, i dag er den i samlingen til American Museum of Natural History i New York.
- 1/1
Amundsens brukte kikkerten på flere ekspedisjoner, men ga den til James W. Ellsworth. Foto: American Museum of Natural History
21. november 1924
Nå som pengene virker sikret, skriver Hjalmar Riiser-Larsen, på vegne av ekspedisjonen, under en ny kontrakt med Dornier og levering av to flybåter.
Men ting er ennå ikke så sikkert som Amundsen tror.
Gamle Ellsworth begynner å tvile. Han mener at planen er farefull og ønsker at hans sønn Lincoln skal trekke seg. James W. Ellsworth engasjerer sin advokat for en hemmelig undersøkelse av Amundsens bakgrunn. Han kontakter folk i både Norge og USA, selv om de fleste rapporterer at Amundsen er god som polfarer, men dårlig med penger, føler ikke James seg overbevist.
Samtidig vokser vennskapet mellom Amundsen og Lincoln Ellsworth. De møtes, spiser, planlegger og prater. Amundsen får flere gaver, blant annet en klokke til 400 dollar, skriver han i dagboken. Samtidig forsøker James W. Ellsworth å trekke sin sønn ut av prosjektet.
Amundsen mottar flere brev fra James W. Ellsworth og hans advokat gjennom høsten, de fleste handler om penger og økonomi, men 26. januar 1925 mottar Amundsen et brev, skrevet av Ellsworth's advokat, den gamle Ellsworth er syk og sliten. Tanken på hva som kan skje sliter han ut. Hvis ikke hans sønn trekkes ut av planene vil gamle Ellsworth lide så mye at det vil "cause his death", som advokaten skriver.
5 dager senere, 31. januar skriver Lincoln Ellsworth under på kontrakten om deltagelse på ferden.
I mars 1925 skriver James et langt brev til Lincoln. Han legger ut om deres far-sønn relasjon, mener at Lincoln mangler respekt, at han bare gir hans far bekymringer og engstelse. Han skriver at han forsøker å oppfylle sin sønns ønsker, men:
the more I give you, the more independent you are against me, your father.
Lincoln søker hjelp hos sin søster Clare, men også hun møter motstand hos sin far. Skal vi tro Lincoln Ellsworths egne ord, var stemningen i familien dyster og tonen skarp etter hvert som avreisen nærmer seg. Når Lincoln gjør seg klar for å dra fra USA med kurs for Norge oppsøker han sin far for siste gang.
Da så tiden kom og jeg skulde reise, gikk jeg til far for å si farvel. Det var meget uhyggelig. Jeg hadde håpet at han vilde komme på båten, men han gjorde det ikke. Han hadde naturligvis den undskyldning at han ikke var frisk, og det kunde blitt for meget for ham.
Ikke lenge etterpå drar James William Ellsworth til sitt landsted Villa Palmieri utenfor Firenze, Italia.
Her pådrar han seg lungebetennelse, og kort tid etter, 2. juni 1925 sovner han inn.
Han fikk aldri vite om hans sønn overlevde ekspedisjonen.