Under blomsten og ved hvert bladfeste er et støtteblad, som kan være friskt grønt, rødlig, eller tørt og hinneaktig. 

På bildet over er støttebladet grønt nederst, deretter kommer et parti med rødlig farge og øverst går det over i en tørr kant.

'Gracchus' har en velformet blomst med klare farger. Blomsterstilken er middels høy, og bladene rekker nesten opp til blomsten. 

Fargekombinasjonen i blomsten kalles "variegata". Den kjennetegnes av lys gule faner og fall med lyse, distinkte årer på en mørk bunnfarge.

Støttebladene under blomsten er friskt grønt og litt oppblåst. Det kommer om lag tre blomster på hver stilk. Den øverste knoppen blomstrer alltid først. 

'Gracchus' dufter deilig. 

Iris 'Sapphire' er en svært vakker hageiris. De blå blomsterbladene med det gule skjegget gir en vakker kontrast. Planten er relativt lav og har relativt smale blad. 

Fargen kalles "self", altså ensfarget. Faner og fall har samme farge. 

'Sapphire' har uten tvil fått navnet sitt på grunn av den vakre safirblå fargen. 

Støttebladene under blomsten er i sin helhet hinneaktige og tørre. 

Knoppen er mørk, mørk blå. 

'Sapphire' er usedvanlig villig til å sette spirevillige frø. Det dukker opp småplanter i en omkrets av minst én meter. 

Disse må lukes bort. De nye plantene er krysninger med andre iris i samlinga, og de blir forskjellige fra morplanten. 

Dette er en svært gammel, naturlig hybrid, som finnes i mange hager i Norden. Navnet Iris x germanica skal kun brukes om denne gruppen. 

Fargesettingen kalles "neglecta". Faner og fall har samme purpurblå farge, men fanene er i en lysere nyanse. Skjegget er hvitt eller svært lyst gult.

Støttebladene under blomsten er tørre og hinneaktige i øverste del og rødlig grønne i nederste del. Den kronbladlignende griffelen, som ligger over skjegget og pollenbæreren, har samme farge som fanene. 

Les mer om denne hos Historic Iris Preservation Society. Her får du blant annet vite at "germanica" har ingenting med Germany å gjøre, men kommer av ordet "germain", som betyr søsken.

Skjeggirisene ordnes i grupper etter høyden. Bakgrunnsbildet viser 'Gracchus' foran og 'Flavescens' bak. 

'Gracchus' er en mellomhøy skjeggiris  - intermediate bearded, mens 'Flavescens' er en høy skjeggiris - tall bearded.

'Flavescens' er innsamlet fra naturen. Opprinnelig trodde man det var en ren art, Iris flavescens, men nå vet man at det er en naturlig krysning.

Blomsten er ensfarget gul, med noe sterkere farge på fanene enn på fallet. Skjegget er knallgult. Støttebladet er tørt og hinneaktig i øverste del og grønt i nederste del.

Bildet over viser hvordan støvbæreren ligger innunder griffelen, bak skjegget. 

Arret ligger som en bue på innsida av griffelen. Dette må insektene passere på veg inn i blomsten, og dermed avsettes pollen fra andre blomster på arret, og blomsten befruktes.

Linné beskrev to iriser med bronsefargede faner og mørk purpurblå fall. Den ene kalte han Iris sambucina, den andre kalte han Iris squalens.

Begge var trolig forvillede krysninger. I dag regnes de som representanter for en type som oppstår når Iris pallida og Iris variegata krysses med hverandre.

Denne gamle irisen kommer fra en gård i Lørenskog, der den vokste for over hundre år siden. Den er robust og sprer seg villig. 

Blomsten er relativt liten. Det tyder på at den er en gammel sort.

Fanene er nærmest som messing. Fallene er mørk, mørk purpur med hvite tegninger. Skjegget er gult. På bakgrunnsbildet vokser denne i forgrunnen, med 'Gracchus' og 'Flavescens' bak. 

"Iris sambucina" henspiller på at den dufter som Sambucus - hyll. Og det stemmer. Den dufter deilig!

Denne blomsten har det typiske "variegata"-mønsteret, med gule faner og purpurfargede fall med  lyse tegninger. 

Trekk som viser at denne planten ligger nær den rene arten, er at blomsten er liten og blomsterstilkene er svært korte. Støttebladene under blomsten er litt oppblåst, med en smal hinnekant i øverste del.

Dessuten er fallene smale sammenlignet med de andre variegata-mønstrede irisene museet har. På bildet under er denne irisen til høyre. 

Det tyske firmaet Goos & Koenemann foredlet fram noen av de mest populære hageirisene som ble dyrket på 1900-tallet. 

Den ligner mye på 'Gracchus', men fanene på 'Gajus' er mer solgule, fallene har mer rødbrunt i seg og planten gir et kraftigere inntrykk. 

Støttebladene er stort sett grønne, men de kan ha en tørr kant øverst. 

Bladverket er PBF - Purple-based foliage. Dette er visstnok en genetisk arv som viser at Iris germanica er innblandet i krysningshistorien. Historic Iris Preservation Society i USA driver for tida med grundigere forskning rundt dette. 

I 1929 publiserte botaniker Signe Fransrud sin hovedoppgave om gamle hageplanter på Ringerike. Allerede da omtalte hun denne irisen som "gammel". Lokalt på Ringerike ble den kalt "torskeflabb", skrev hun.

Bildet nedenfor viser irisen i selskap med silkepioner i en hage på Ask. 

Denne irisen ligner mye på den fra Knatten i Lørenskog, men denne har solgule faner. Fallene er mørke, mørke blå, og tegningene når ikke helt ut til ytterkanten.

Blomsten er relativt liten og veksten er slank, med smal forgreining. Støttebladene har en tydelig kjøl, se siste bilde. 

Jean-Nicolas Lémon (1817-1895) var en av de første foredlere av hageiris som ga plantene kultivarnavn. Denne irisen ligner svært på hans 'Victorine'. 

Fargekombinasjonen, med hvite faner og fargede fall, kalles "amoena". 

I følge beskrivelsen hos Historic Iris Preservation Society skal 'Victorine' ha purpurblå fall og hvite faner med blå tegninger. 

Det stemmer godt med vår plante, bortsett fra at tegningene på fanene ikke alltid er så tydelige. Men det kan variere, skriver Clarence Mahan i boka Classic irises and the men and women who created them. 

For noen år siden var jeg på et seminar på Mårbacka, Selma Lagerlöfs hjem i Värmland. Der fikk jeg med ei rot av denne irisen, som var den eneste stauden de med sikkerhet kunne si var fra Selma Lagerlöfs tid. 

Det tok noen år på Gamle Hvam før den blomstret ordentlig, men nå har den etablert seg. 

Som bakgrunnsbildet viser, er det en høy og kraftig iris med bred forgreining. Bladene er ganske korte i forhold til blomsterstilken. Mønsteret kalles "variegata". Fanenes farge er gulbrun.

Støttebladene under blomsten er hinneaktige i øverste del, og de har dessuten et skjær av rødt i seg.  

Denne har jeg fått fra hagen på Hovelsrud på Helgøya. Den har vokst der i minst 60 år.

 De flatt utstående fallene med en liten vipp oppover kan tyde på at det er en relativt moderne kultivar, men det er vanskelig å si. De bølgete kantene på fanene peker også mot at det kan være en kultivar fra midten av 1900-tallet. 

Fargen er i mønsteret "amoena", med hvite faner og fall i en mørkere farge. 

Den er lav, ser vi av bakgrunnsbildet, der irisen i bakgrunnen, den antatte 'Victorine', er 15-20 cm høyere. 

Blomsten er relativt liten, og støttebladene under blomsten er grønne, uten noen tynn hinnekant. 

Å sortsbestemme iris er en vanskelig oppgave. Hjemmesida til Historic Iris Preservation Society har vært til god hjelp. 

Det er opp til oss mennesker å tolke ufullstendige beskrivelser og å sammenligne dem med de plantene vi observerer. Det er en utfordring som gjør arbeidet til en slags etterforskning. 

Men det er også det som gjør det så spennende!