Silkepioner - hvordan se forskjell på dem?

Blomstringstid, vekstform, blomstens duft, form og fargenyanser, bladverkets farger og småbladenes form, alt dette og mere til må undersøkes når man skal bestemme silkepioner.

Det finnes flere tusen krysninger av Paeonia lactiflora. Her presenteres et utvalg, med noen av de spesielle kjennetegnene som gjør det mulig å finne ut hvilken sort det er.

Noen rosa silkepioner:

Paeonia lactiflora 'Edulis Superba' (Lemon 1824) var den første krysning/sort/kultivar av silkepioner som ble introdusert i handel med et eget navn.

Blomstringstid er et viktig kjennetegn. 'Edulis Superba' kommer først i blomst av alle silkepionene våre, gjerne allerede i midten av juni.

Et annet viktig kjennetegn er blomstens form. 'Edulis Superba' har en tett ball med smalere kronblad som vokser opp av ei ytre skål av bredere kronblad. Den har ingen støvbærere.

'Edulis Superba' (Lemon 1824)

Blomsterfargen hos alle silkepioner varierer litt fra år til år, avhengig av lys, temperatur og nedbør. Blomsten på første bilde er mørkere enn på det andre, men blomstene på andre bilde er større og mer velutviklet.

Blomsten til høyre viser en krans med nesten hvite, smale kronblad mellom de ytre og de indre kronbladene. Det er et typisk trekk for 'Edulis Superba', i tillegg til at den har en aldeles deilig duft.

'Monsieur Jules Elie' (Crousse 1888) kan lett forveksles med 'Edulis Superba', men fargen er litt lysere og med et sølvskjær.

Den kommer i blomst noen dager seinere, planten er litt større og duften er god, men litt svakere.

'Monsieur Jules Elie' (Crousse 1882)

Bildet over viser blomster av 'Monsieur Jules Elie' i ulike stadier. De yngste blomstene har en mørkere og varmere farge, mens de som går mot slutten, har nesten hvitt fyll i midten og fruktemnene kommer til syne.

Hver blomst varer ei ukes tid, noen kanskje litt lenger. I løpet av denne tida blekner fargen og blomsten åpner seg mer og mer. Dette er et felles trekk for de fleste silkepioner.

'Madame Furtado' (Guérin 1856) er svært lik de to ovenstående, men blomstringstida er litt seinere. Den har noen sideknopper som kommer i blomst etter hovedblomsten.

'Madame Furtado' skiller seg fra de to ovenstående ved kronbladenes form. De har som fellestrekk ei ytre skål av store kronblad, men hos 'Mme Furtado' er kronbladene i sentrum kortere, smalere og taggete i enden.

'Madame Furtado' (Guérin 1856)

'Madame Furtado' til venstre, 'Boule de Neige' til høyre

'Madame Furtado' (Guérin 1856)

'Mme Furtado' har ingen støvbærere, men siden den har godt utviklede fruktemner, kan den bli bestøvet av andre pioner og i varme somre kan den sette frø.

Bladverket er tett og velformet, og om høsten får det dype, vakre farger.

Foran på bakgrunnsbildet i denne seksjonen ser vi den hvite 'Duchesse de Nemours'. Deretter kommer den rosa 'Monsieur Jules Elie, og helt bakerst til venstre den litt mørkere rosa 'Edulis Superba'.

Den røde helt til venstre er enkel pion, og den har jeg dessverre ikke klart å bestemme ennå.

Noen hvite silkepioner:

'Festiva Maxima' (Miellez 1851)

er en av de aller vanligste silkepionene i Norge. Den kommer tidlig i blomst, som regel før St. Hans.

Det som står i parentes, "Miellez 1851" viser til at denne pionen ble introdusert i handel av den franske foredleren Auguste Miellez i 1851.

'Festiva Maxima' (Miellez 1851)

'Festiva Maxima' har mange sideknopper, derfor kan blomstringen vare i over to uker. Det er ganske lenge for en silkepion.

Blomsten er hvit med enkelte røde stenk på de midterste kronbladene. Vekstformen er kraftig. I gode år blir blomsten opp mot 25 cm i diameter, og planten kan bli opptil 130 cm høy.

'Duchesse de Nemours' (Calot 1856)

er rent hvit, uten noe snev av rødt. Den kan være litt uryddig i blomsten av og til, med ujevn størrelse på kronbladene. Som regel blomstrer den like etter St. Hans.

Duften sies å være en av de beste blant silkepionene.

'Duchesse de Nemours' (Calot 1856)

'Duchesse de Nemours' har mange sideknopper, noe som gir en rik og relativt langvarig blomstring. Knoppenes form er rund, og begerbladene som omslutter knoppen har en litt bleik grønnfarge.

Dypt nede i blomsten ligger fruktemnene, som er hvite eller gule med lysegrønt arr.

'Boule de Neige' (Calot 1862)

er en stor og kraftig pion som har mange fellestrekk med 'Festiva Maxima', men blomsterformen skiller dem: 'Boule de Neige' har en krans av støvbærere rundt sentrum av blomsten.

Som tidligere nevnt er blomstringstid en viktig karakter ved sortsbestemmelse av pioner. 'Boule de Neige' kommer i blomst helt i slutten av juni, altså omtrent ei uke etter 'Festiva Maxima'.

'Boule de Neige' (Calot 1862)

På bakgrunnsbildet, i det nærmeste bedet, ser vi fra høyre:

Den hvite 'Festiva Maxima', den kirsebærrøde 'Louis van Houtte', den lys rosa 'Lady Alexandra Duff', den hvite 'Duchesse de Nemours', den hvite 'Boule de Neige', den rosa 'Mme Furtado' og en rød silkepion fra Skjåk som jeg ikke har klart å bestemme ennå.

Noen røde pioner:

Silkepionene er sjelden helt røde. Som regel er det snakk om mørke nyanser av karmin- eller granatrødt.

Bakgrunnsbildet i denne seksjonen viser en bukett som er plukket den 4. juli 2017. Ei frøstjerne fyller ut buketten med sine lette blomsterstander.

'Louis van Houtte' (Calot 1867)

var i salg hos Olsens Enke på Skøyen, vest for Kristiania/Oslo, fra 1915 til 1936.

Jeg har studert og observert levende pioner i planteskolen Pivoines Riviére i Crest, Frankrike. Levende planter gir et mye bedre sammenligningsgrunnlag enn bilder, derfor er det så viktig at levende samlinger fortsatt finnes og ikke rasjonaliseres bort.

'Louis van Houtte' (Calot 1867)

Typiske kjennetegn for 'Louis van Houtte' er de lysegrønne fruktemnene med hvite arr, og knoppens form, der kronbladene står rett opp før blomsten åpner seg helt.

Bladverket er opprett, småbladene er velformet og det er mye rødt i bladstilkene og småbladenes nerver. Bladene får en vakker høstfarge.

'Adolphe Rousseau' (Dessert & Mechin 1890)

Den neste røde har museet fått fra Nordkisa. Det er trolig 'Adolphe Rousseau'. Den er en av de høyeste silkepionene på Gamle Hvam og stilkene er sterke. Blomsten er mørkerød og fruktemnene har røde arr.

'Adolphe Rousseau' (Dessert & Mechin 1890)

Blomsten hos 'Adolphe Rousseau' kan variere i form fra nesten enkel til ganske fylt, men den har alltid pollenbærere.

Blomstringstida varierer også, fra relativt tidlig til ganske seint i sesongen. Kronbladene er oppsplittet, og de bøyer seg innover når blomsten er nyutsprunget.

'Felix Crousse' (Crousse 1881)

Blomsterformen er en tett ball av smale kronblad som hviler i ei skål av brede kronblad.

'Felix Crousse' har sin blomstringstid midt i pionsesongen, det vil si at den vanligvis kommer i blomst i månedsskiftet juni-juli.

Fargen er en mørk karmin som blekner mot slutten av blomstringa, og kronbladene får en sølvfarget kant.

'Felix Crousse' (Crousse 1881)

'Felix Crousse' til venstre, 'Mme Furtado' til høyre

Knoppen er rund. Den åpner seg ved at kronblad for kronblad frigjøres mens den runde formen beholdes.

'Felix Crousse' har en lav vekstform. Bladverket er tett og velformet og får en vakker høstfarge.

Mange karaktertrekk må altså observeres når en skal identifisere pionsorter. Det største problemet er å finne pålitelige kilder.

Én og samme kilde gjør sjelden rede for alle kjennetegnene. Mange kilder må sammenlignes for å lære de enkelte sortene å kjenne.

Og det viktigste av alt er å ha mulighet til å studere levende planter gjennom hele blomstringa!