Avistegnernes hus ble stiftet i 1999 for å hedre avistegningen som kunstform og å reise et minnesmerke over kunstneren, forfatteren, surrealisten og satirikeren Fredrik Stabel, som bodde i Drøbak fra 1960 til sin død i 2001. Det opprinnelige navnet var «Fredrik Stabel & Avistegnernes Hus». I dag er galleriet del av MiA – Museene i Akershus.
Huset har holdt flere minneutstillinger for Stabel, og i anledning hundreårsmarkeringen i 2014 fikk vi midler fra Sparebankstiftelsen DNB til å lage en permanent utstilling i 2. etasje. Stiftelsen støttet en oppdatering av utstillingen i 2024, i forbindelse med husets 25-årsjubileum.
-
Fredrik Stabel 2 år gammel
Stabels hus
Fredrik Stabel vokste opp i et akademisk og samfunnsengasjert hjem. Hans bror ville bli jurist som sin far, men Fredrik ville bli kunstner! Han tegnet til enhver tid, på enhver papirbit som kom ham for hånden. Slik utviklet den snirklete streken seg med presisjon.
Han kom seg tidlig ut i arbeidslivet, og sanket erfaring fra ymse stillinger av kortere varighet før han landet som avistegner og siden grafiker. Dette ga ham kunnskap i et bredt spekter av mennesketyper og samfunnslag.
Som forfatter og kunstner arbeidet Stabel alltid hjemme. Fra basen i det 200 år gamle huset i Seimbakken i Drøbak var Liv Stabel hans nærmeste og viktigste sparringspartner, og etter hvert også hans ansikt og talerør utad. Døtrene Anne-Mette og Kirsten ble også viktige samtalepartnere. Huset var stadig fylt med familie, kolleger og venner, og aktuelle saker ble debattert med vigør.
Alt som ble produsert – tegninger og skisser, manuskripter og ideer, brev som strømmet inn fra hele landet, samt bunkevis med avisartikler: Liv Stabel samlet alt sammen. Det rikholdige arkivet er utgangspunktet for denne utstillingen i hans eget museum i Drøbak, og er i sin helhet ivaretatt av Nasjonalbiblioteket.
Arven etter Stabel
Stabels humorunivers var ulikt alt i sin samtid – og også sin ettertid. Han utviklet en fiktiv verden som kommuniserte direkte med virkeligheten, på en måte som traff og engasjerte leserne. Gjennom Norsk Dusteforbunds karakterer gikk han i dialog med både privatpersoner og offentlighet. Han korrigerte makta, frekt og med humor. Med Livs hjelp kunne de vurdere og besvare henvendelser på en måte vi i dag ville betegne som interaktivt.
Det finnes fortsatt avistegnere, satirikere og kunstnere som utfordrer sitt publikum og sparker oppover og bortover på smarte og originale måter. Både NRKs Nytt på Nytt og instagramkontoen BAdesKen harselerer med medias dekning av nyheter, og enkeltmenneskenes selvhøytidelighet og dårskap. Likevel er Stabels tilnærming og popularitet gjennom så mange helt unik.
Papiravisens tidligere posisjon som felles nasjonal forankring har forsvunnet med dagens individuelle og flytende medievaner. Ville en spalte som Norsk Dusteforbund ha fungert i dag? Det bør fortsatt finnes rom for korrigeringer i nyhetsbildet, helst med humor som våpen. Uten bli vi alle lett til duster. Stabels sko står tomme, men er klare for nye føtter.
Humoristen
Stabel fikk sin første tegning på trykk i Dagbladet i 1940, og ble umiddelbart ansatt. Han hospiterte også på Statens Kunst- og Håndverksskole med bl.a. Per Krogh som lærer.
Under andre verdenskrig ble Dagbladet stanset i 1943. Stabel fortsatte å tegne i vittighetsbladene «Humoristen», «Tyrihans» og «Karikaturen».
Han debuterte som forfatter med Keiser Nimbus og lille Karolius Kattetegner i 1946, og laget da også Malebok for voksne, som først ble utgitt i 1985.
Etter krigen var han tilbake i Dagbladet, der han tegnet og skrev egne små tekster, og illustrerte for andre. Tonen og streken var fortsatt vitsepreget, men etter hvert vises konturene av det som skulle bli Norsk Dusteforbund.
Avistegneren
Stabels far, jurist Peter Lorentz Stabel, leverte kulturkommentarer i Oslos aviser under pseudonymet Diderik From. I 1941 dukket hans etterfølger Diderik From jr. opp i Stabels strek.
Dette var den første i Norsk Dusteforbunds livlige persongalleri, som etter hvert skulle inkludere bl.a. president Darwin P. Erlandsen, Lille-Maud Vonlausbråten, Beatrice Gulbrandsen, Goddag Mann Hostesaft og amatørkirurg Zarathustra D. Erlandsen.
«The only kind of writing is rewriting» skrev Ernest Hemingway – og Stabel spisset stadig både tegninger og tekst, til hver minste petit eller strek satt som et skudd – enten det var gjennom revidering eller klipp og lim med tynne lag papir og pennestreker.
Norsk Dusteforbunds Avskrivningsbyrå
I 1950 oppsto Norsk Dusteforbund på side 3 i landets da ledende kulturavis: Dagbladet. Dette ble en institusjon gjennom 40 år. For den som ikke leste aviser på denne tiden, er det vanskelig å forstå fullt ut hvor stor kulturell betydning Dagbladets 3.side hadde. Det var spesielt Gösta Hammarlunds tegninger med humoristisk tekst til, og Stabels daglige spalte fra Norsk Dusteforbund som man samlet seg om – en felles humorreferanse i hverdagen.
De første ti årene skrev Stabel alle tekstene selv. De forskjellige karakterene i Dusteforbundet ble etablert, de kommenterte og debatterte aktuelle saker fra kulturlivet i Norge, eller anmeldte hverandres fiktive bøker. Samtidsdebatten ble på denne måten speilet og satt i perspektiv.
Fra 1960-tallet ble Avskrivningsbyrået etablert, under kyndig daglig ledelse av Lille-Maud Vonlausbråten. Nå kommenterte karakterene, med president Darwin P. Erlandsen i spissen, virkelige saker fra landets aviser, bøker og andre offentlige tekster. De kunne være skrevet av hvem som helst –det være seg en høyesterettsdommer eller en husmor – og hadde til felles at de var ytret uten kritikk eller selvinnsikt.
Dette engasjerte leserne, og folk begynte å sende inn egne forslag til Avskrivningbyrået. Både via Dagbladet og rett til «Fredrik Stabel, Drøbak» ankom daglig bunkevis med brev. Liv og Fredrik Stabel gikk nøye gjennom og skrev JA eller NEI eller JA JA JA JA på konvoluttene. Kun de aller beste forslagene kom gjennom nåløyet og fikk sin plass i avisen – og om de var heldige: et kort pålydende medlemskap i Norsk Dusteforbund tilsendt i posten. For mange var det en hedersbetegnelse å bli innlemmet i forbundet, og flere av brevene bevitner at folk skrev for å angi seg selv.
Det ble gitt ut fire bøker med samlinger fra spalten i Dagbladet, og selv om sakene er foreldet, er formuleringene så universelle at tekstene fortsatt engasjerer og underholder.
Billedkunstneren
I 1975 ble Stabel invitert til å ha separatutstilling i Galleri Tanum i Oslo. Først takket han nei siden «bildene er altfor små», men etter innkjøp av større tegneblokk ble resultatet at han i februar 1976 stilte ut større tusjtegninger, til umiddelbar suksess. Ny stor tegneblokk ble innkjøpt.
Samme år deltok han på et grafikkseminar i Son, ledet av vennene Finn og Dagny Hald. Stabel lærte seg å radere, og ett av stykkene fra seminaret ble antatt på Høstutstillingen.
En ny lidenskap var tent. Stabels univers og humor tålte godt overgangen til større og mer detaljert format. Stabel satte opp trykkpresse hjemme. Han deltok på en lang rekke utstillinger, og etter noen år begynte han å håndkolorere raderingene. Han var en leken kolorist, og nøret gjerne opp under myten om at han var fargeblind.
Liv bisto med innkjøp av utstyr, organisering av utstillinger og inspirasjon til motiv og tekst. Til sammen 88 raderinger ble produsert, og fra 2024 er alle innlemmet i Nasjonalmuseets samling sammen med flere tusjtegninger fra spalten i Dagbladet.
- 1/1
