Julie Ebbing // Sammenbruddbasert kunst

"I åpningen av Hinsides godt og ondt skriver Nietzsche at sannheten er som en kvinne som all tidligere dogmatikk har mislyktes å forføre. Nietzsche beveger seg hinsides godt og ondt i søken etter «den frie ånd», det vil si det mennesket som våger å gå på tvers av den blinde dogmatikken. I kunsthistorien har kvinnelige kunstnere i søken etter «den frie ånd» blitt omtalt som hysteriske, nervøse og hypokondriske, farlige, degenererte, fullstendig av hengslene eller bare komiske. I motsetning til menn som langt mer har blitt fremstilt som eksentriske intellektuelle, store melankolikere med indre geniale verdener og i verste fall misforståtte.

De kvinnelige historiene har ofte blitt utelatt fra den kunsthistoriske kanon, ikke blitt fortalt eller anerkjent på den samme måten som mannens. Feminisering av galskap har vært en effektiv form for sosial kontroll, en måte for menn å holde kvinner «på plass». Som konsekvens har kreative, talentfulle, brilliante, intelligente kvinner både i fiksjonen og virkeligheten forsvunnet ned et pinefullt hull av tvil og selvdestruksjon før de har blitt avskrevet som galninger på tross av det storslåtte de hadde å tilby en verden som nektet dem rom til å uttrykke det tilstrekkelig. En verden som så nært sidestiller kvinnelig geni med galskap.

Som Elizabeth Wurtzel skriver i Bitch; En av grunnen til at mange uskikkelige piker får slike forferdelige endelikt, er at de mangler overbevisning: De viker tilbake for sin egen uskikkelighet og prøver å være de snille jentene de ble oppdratt til å være. De vender tilbake til den de var, en smule flaue over at de faktisk stod frem og krevde og slo ned for fote etter sin egen vilje – en Nietzscheansk vilje – og prøver å dekke over sporene sine, går tilbake og være engelaktige. Det er det uklare budskapet, tvetydigheten og vaklingen som tar knekken på dem når det kommer til stykket.

Denne utstillingen er en liten ode til glemte heltinner og «gale» kvinner – til kunstens mænader – de «rasende», de «ville», de grenseoverskridende og skremmende. Til alle dere med modig livsførsel som befinner dere i motsigelse til egen samtid, til alle dere som er sinnssyke nok til å tro at arbeidet deres er verdig. Kunsten har vært som radiotelegrafistens varselstelegrammer fra det synkende skip.»