Isbjørner og drager

Men selv om han er optimistisk, blir isbjørnene aldri brukt på noen ekspedisjon. 

Allerede sommeren 1908 gir Amundsen opp. Han mener bjørnene er blitt altfor siviliserte.

Til avisene innrømmer Amundsen at han vil ha en sykkel om bord, som skal brukes til å skape elektrisitet. Det skal bli lys og varme om bord, sier han. 

Men heller ikke sykkelprosjektet blir noe av. 

I juli 1909 tester han ut spesiallagde flyvende drager utenfor Horten. Disse kan ta et menneske flere hundre meter opp i været, noe som vil være nyttig for å rekognosere på ferden over Polhavet.

Ekspedisjonens nestkommanderende, Ole Engelstad, beskriver utstyret til de fremmøtte journalistene:

Torsdag 22. juli 1909

Roald Amundsen får besøk av ekspedisjonens nestkommanderende Ole Engelstad og havforskeren Bjørn Helland-Hansen. 

Det blir siste gang Amundsen ser Engelstad i live.

Neste dag drar Engelstad ut til Vealøs utenfor Horten, for å prøvefly dragene sammen med flypioneren Einar Sem-Jacobsen.

De sender opp en drage, festet til bakken med en lang kobbertråd

Ved firetiden slår tordenværet inn over Horten.

Engelstad kommer borti kobbertråden som er festet i dragen.

«Det er nokså meget elektrisitet i luften nu. Jeg tok i kabelen og fikk et ordentlig støt», sa han til Sem-Jacobsen. 

For å unngå noe større skade, bestemmer de seg for å la dragen henge i luften til uværet er over.

Ingen vil ta sjansen på et større støt.

Men likevel skjer det, at Engelstad ombestemmer seg. 

Lynet slår ned i kroppen hans, og ut av hender og føtter. Støvlene brenner nesten opp og gresset under føttene hans forkulles. 

Det er over på sekunder.

Bevisstløs faller Engelstad bakover. Det lukter svidd og ryker fra kroppen. Folk løper til, pulsen slår, men tiden er knapp.

Engelstad blir båret om bord i en motorbåt. Men det er forgjeves.

Ole Engelstad våkner aldri til liv og erklæres død når han kommer i land. 

Engelstads døde kropp ble senere fraktet til Porsgrunn der begravelsen fant sted.