Amundsen har ennå mye å gjøre og tiden er knapp. 

I mai 1902 begynner Gjøa på reisen fra Tromsø til Kristiania (Oslo). 

Først seiler de til Trondheim, til Isidor Nielsen Mekaniske Verksted, der Gjøa får installert en petroleumsmotor med 13 hestekrefter.

Deretter reiser Amundsen tilbake til Neumayer i Hamburg for å overta og teste de vitenskapelige instrumentene som skal brukes på ferden. Så tar han dem med til Kristian Birkelands nordlysobservatorium på Halddetoppen ved Alta der instrumentene testes i felt.

På vei nordover mot Alta sender Amundsen flere postkort hjem til sin svigerinne Malfred. Han skriver ikke mye, men kjøper kort med stedsnavn på og noterer dato.

Postkortene fungerer som korte, raske oppdateringer på hvor han er og hva han gjør.

Til Alta har Amundsen med seg fotoapparatet sitt. Flere fotografier fra dagene ved nordlysobservatoriet ble funnet i Roald Amundsens hjem i 2015.

Sommeren 1902 gjenopptar Roald Amundsen kontakten med en gammel klassekamerat. Vennskapet skal prege ham resten av livet. 

Ved et bort på Theatercafeen i hovedstaden treffer han Fredrik Herman Gade. Senere skal Amundsen omtale ham som sin beste venn. 

Gade er verdensvant og flyttet tidlig til Amerika. Nå tilbyr han å gjøre reklame for ekspedisjonen til Amundsen der borte. 

Flere nøkkelpersoner fortsetter å prege Amundsens planlegging denne høsten. 

I september 1902 kommer polarskipet Fram tilbake til Norge etter 4 år i Arktisk Canada. Under ledelse av Otto Sverdrup hadde ekspedisjonen kartlagt nesten 300 000 kvadratkilometer ved bruk av hundespann. 

For Roald Amundsen kommer Sverdrup tilbake akkurat i tide. 

Amundsen har ingen erfaring med hundekjøring, men innsatsen under Den Andre Framferd viser potensialet ved bruk av hunder og sleder. Både kunnskap, erfaringer og hunder blir videreført fra Fram til Gjøa. 

I tillegg trenger Amundsen også et siste sertifikat. 

Senere samme høst drar Amundsen over Nordsjøen. Til Storbritannia. 

I Dundee treffer han skippere som avtaler å frakte proviant for ham et stykke på veien mot Nordvestpassasjen.

Han drar til London, der han igjen møter Sir Clements Markham, den mektige sekretæren i Royal Geographical Society. Noen uker tidligere hadde Markham vært i Norge og vært om bord på Gjøa. 

I England treffer Amundsen også de arktiske veteranene Sir Francis Leopold McClintock og Sir Allen Young. Begge hadde de ledet ekspedisjoner i Nordvestpassasjens farvann. 

• Les brevet om møtene med McClintock og Young

Roald Amundsen henter kunnskap og erfaringer fra flere hold, men når han i desember kommer hjem til Norge blir han møtt av økonomiske problemer. 

Heldigvis jobber Fridtjof Nansen i kulissene. 

I tillegg til å dele råd og erfaringer, skriver Nansen et anbefalingsskriv til militære myndigheter så Amundsen kan få permisjon til å reise, han skriver en lang artikkel i avisen Morgenbladet om ekspedisjonen, og ikke minst skriver han et brev til Kong Oscar II for å be om penger til ekspedisjonen:

Utover våren 1903 begynner avisene å skrive om mannskapet som er plukket ut. Opprinnelig er de åtte mann med ulike kvaliteter og kunnskap. 

Adolf Henrik Lindstrøm har nylig returnert fra fire år i Arktisk Canada, Peder Ristvedt deltok på toktet med "Gjøa" i 1901, dansken Godfred Hansen er premierløytnant i den danske marinen, Anton Lund, Andreas Pedersen og Helmer Hansen fra Tromsø, har alle ulike erfaring fra ishavet, mens Gustav Juel Wiik er styrmann og sønn av en skipskaptein.

• Les mer om hele mannskapet

Andreas Pedersen var opprinnelig hyret som stuert, men 8. juni 1903, rett før avreise, ble han avskjediget.

I et brev til Fritz Gottlieb Zapffe skriver Amundsen:

«Pedersen var ubrugelig i mange retninger, og måtte derfor i land.»

Hva Pedersen mente vet vi ikke sikkert. Avisene skriver både at han hadde trukket seg fra ekspedisjonen etter en vennskapelig overenskomst, og at han mente at Amundsen skyldte ham penger. 

I følge avisene truet Pedersen med å ta arrest i Gjøa for å få pengene han mente han hadde rett på.