<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=1668687023147121&ev=PageView&noscript=1" />
Museumstjenesten
Photo/Background /

Akershus farvel – fra Akershus til Viken

En historisk oversikt over utviklingen av kommune- og fylkesstrukturen i Akershus fra 1660-årene til i dag.

Artikkelen er forfattet av Petter Tønder Jakobsen, konservator NMF. 
Publisert 2. mars 2021.

Forord

Akershus fylke opphørte å eksistere fra 1. januar 2020 etter en historie på over 350 år. Akershus inngår nå i Viken fylke, som et resultat av regionreformen. Samtidig ble flere Akershus-kommuner slått sammen til større enheter, som følge av kommunereformen. Fra 01.01.2020 er det 356 kommuner i Norge mot 422 i 2019, hvorav 19 i Akershus mot 22 i 2019.​

Dette er ikke første gang man har endret fylkes- og kommunestrukturen i Norge. På 1950–1960-tallet ble antallet kommuner i Norge redusert fra 744 til 454. Disse sammenslåingene var et resultat av Schei-komiteens arbeid. I Akershus gikk antall kommuner ned fra 31 til 22.

Også i perioden fra 1838 og frem til ca. 1930 skjedde det store forandringer i kommunestrukturen. Da var det ikke sammenslåing av kommuner som var dominerende, derimot var det en rekke kommuner som ble delt i to eller flere. Dette resulterte i en nær dobling av antallet kommuner fra 392 til 747. I Akershus økte antallet kommuner fra 23 til 33.

Formannskapslovene av 1837

Da Stortinget i 1837 vedtok formannskapslovene, var det prestegjeldene, som kunne bestå av flere kirkesogn, som ble valgt som de lokale enhetene. Disse ble kalt formannskapsdistrikt, etterhvert herred eller kommune, og var starten på dagens lokaldemokrati.

Prestegjeldene var den kirkelige inndelingen, men de hadde også ansvar for skole og fattigvesen. Noen av prestegjeldene i Akershus var blitt delt før formannskapslovene ble innført. Dette gjaldt Nittedal med Hakadal som ble skilt ut fra Skedsmo i 1774, Hurdal med Feiring fra Eidsvoll i 1777 og Drøbak og Frogn fra Ås i 1823.

I formannskapsloven ble det åpnet for opprettelse av sognekommuner. Disse kunne avgjøre saker som bare angikk det enkelte sogn. Sognekommunene var et administrativt nivå underlagt kommunene, basert på kirkesognene som geografisk enhet. De enkelte kommunene kunne opprette sognekommuner og delegere oppgaver til dem.

Det var de stemmeberettigete som valgte representantene til formannskap og representantskap(herredsstyre/kommunestyre). Valgene ble gjort ved flertallsvalg og direkte valg. Allmenn stemmerett for menn og kvinner ble ikke innført før i 1913. Valgordningen var slik at hvert sogn valgte sine formenn og sine representanter. Disse fungerte også som sognestyre.

Sognekommunene fikk etter hvert større ansvar lokalt, og mange steder oppsto det krav om å skille ut sognekommunene som egne kommuner. Dette var en hovedårsak til at det ble en stor økning i antall kommuner i perioden 1838 til 1930. Et tydelig trekk er at det ofte var de mindre sognene som ønsket adskillelse fra hovedsognet. Å styre seg selv var en viktig motivasjon.

  • Kommuneinndelingen i 1838. (Foto/Photo)
    1/1
    Kommuneinndelingen i 1838.

Kommunedelinger 1838-1930

Formannskapslovens § 60 ga anledning til å skille ut sogn som egne kommuner etter en prosedyre med sognevis behandling av delingsspørsmålet.  Saken ble så behandlet i amts-/fylkestinget og videresendt departementet.  I Akershus ble det bare gjennomført to kommunedelinger på 1800-tallet, Son og Hølen i 1847 og Hurdal og Feiring i 1870. De øvrige syv(åtte) delingene ble gjort mellom 1905 og 1931. Amt- /fylkesmannens innstilling var som regel negativ til søknadene fra kommunene om deling. Argumentet var i hovedsak at de nye enhetene ble for små, både i folketall og økonomisk bærekraft.

Feiring

I 1870 ble Feiring skilt ut fra Hurdal etter et forslag til herredsstyret fra et formannskapsmedlem fra Feiring. Hurdal og Feiring hadde like mange representanter i herredsstyret til 1843, da Hurdal fikk økt sitt antall og dermed fikk flertall. Det var lite kontakt mellom sognene og tradisjonelt hadde Feiring mer kontakt mot Mjøsa. Begge sognene var til 1777 en del av Eidsvoll. Da spørsmålet om deling første gang ble fremmet i 1868 var et alternativt forslag at tre av syv herredsstyremøter skulle holdes i Feiring. Dette viser nok hvor dårlig veiforbindelsen var og hvilken viktig rolle kommunikasjonene har hatt i lokalsamfunnene. Avstander og reisevei til herredsstyrets møter var et sentralt argument i flere delingssaker.

Setskog

I 1905 ble Setskog skilt ut fra Høland. Prosessen startet i 1899 ved at sognestyret i Setskog vedtok å søke Kongen om «at blive fraskilt de andre sogne i Høland – Løken og Hemnes – i kommunalt henseende.» Begrunnelsen var blant annet at Setskog hadde for få representanter i herredsstyret i forhold til det de bidro med i skatt, og at herredsstyret i Høland vedtok finansiering av Hølandsbanen mot Setskogs vilje med en kostnad for Setskog på kr 100.000, uten at de fikk direkte nytte av banen. Forslaget møtte motstand i Høland herredsstyre og saken ble avvist der. Amtstinget utsatte saken for at en komité skulle utrede saken nærmere. Saken ble fremmet igjen i 1900. Amtmannen opplyste om at nabokommunen Rømskog i Smaalenene (Østfold) ved kongelig resolusjon var blitt egen kommune og at han anså det som sannsynlig at regjeringen ville behandle Setskog på samme måte. Komiteens flertall gikk inn for fradeling, bare Hølands ordfører Krogh var imot.  Fradelingen av Setskog ble godkjent ved kongelig resolusjon i september 1903.   

Skedsmo – Lillestrøm – Lørenskog

I 1908 ble Lillestrøm og Lørenskog skilt ut fra Skedsmo. Saken ble tatt opp allerede i 1884 med forslag om utskillelse av Lillestrøm/Strømmen som egen kommune, men ble da avslått. Sognestyret i Lørenskog fremmet sak om adskillelse i 1892 og saken verserte frem til 1896. Den ble ikke godkjent av amtsstyret fordi de mente at kommunen ville bli for liten. Saken ble reist på nytt i 1904 og forslaget om deling av Skedsmo i de tre kommunene, Skedsmo, Lillestrøm og Lørenskog, fikk flertall i herredsstyret. Amtstinget anbefalte delingen i 1905 fordi saken hadde utviklet seg slik at «en deling nu bør finde sted». Årsaken var at samarbeidet mellom representantene fra tettstedet Lillestrøm, som var i flertall, og representantene fra jordbruksområdene i Skedsmo og Lørenskog var blitt vanskelig fordi de hadde ulike interesser. Selv om Lørenskog fortsatt var mindre både i folketall og i andre henseender mente amtmannen at «forholdene der er enkle, at næringen omtrent udelukkende er jordbrug, og at hverken industri eller andre forholde i nogen særlig grad kan tænkes at ville stille krav til kommunens økonomiske evne.»  Delingen ble vedtatt ved kongelig resolusjon i august 1907.

Oppegård

I 1915 ble Oppegård skilt ut fra Nesodden. Spørsmålet om deling ble tatt opp allerede i 1906/1907, men utsatt til amtstinget i 1908. Bakgrunnen for ønsket om deling var at det var lite eller ingen kontakt mellom sognene unntatt felles prest, lensmann og jordmor. På dette tidspunktet var det 571 innbyggere i Oppegård, noe amtmannen mente var for få til å danne egen kommune, selv om han var enig i at de to sognene hadde lite til felles. Hans forslag om å slå Oppegård sammen med Nordby sogn i Ås ble avvist av både Nordby sognestyre og Ås herredsstyre. I 1914 ble saken tatt opp igjen og et av forslagene i debatten var å vurdere sammenslåing med Nordstrand sogn i Aker, som søkte om utskillelse fra Aker. Saken ble avsluttet med at det ble vedtatt ved kgl.res 14. mai 1915 at Oppegård skulle bli egen kommune fra 1. juli 1915.

Blaker

I 1919 ble Blaker skilt ut fra Aurskog. Allerede i 1910 ble det søkt om at Aurskog skulle deles i to herreder. Årsaken var at de to sognene hadde få felles oppgaver, og både administrasjon og økonomi var allerede styrt av de enkelte sogn. Det var enighet i begge sogn om deling og om delingsvilkårene. Forslaget ble nedstemt i amtsstyret etter en innstilling fra amtmannen som advarte mot oppdeling i mindre kommuner. Saken ble reist igjen i 1916, men ble heller ikke denne gang vedtatt. Tilslutt ble vedtaket i herredsstyret om deling godkjent ved kgl. res. 24. juni 1918 med iverksettelse fra 1. juli 1919.

Høland, Søndre og Nordre

I 1924 ble Høland delt i Søndre Høland og Nordre Høland. Etter at det ble tatt initiativ til deling av Høland lokalt i Hemnes sogn, ble det i et felles herredstyremøte 7. mai 1921 enstemmig vedtatt å sende søknad til Justisdepartementet om deling av Høland herred i to, og at de to sognene Løken og Hemnes skulle bli henholdsvis Høland og Hemnes herreder. Begrunnelsen var de store avstandene, at begge sogn hadde sine respektive sentra og at det var mindre administrasjon i mindre kommuner og derved kunne lønnede stillinger unngås. Fylkesmannen fremholdt prinsipielt at han var mot oppdeling av kommuner, men han tilføyde at det kunne være tilfeller da det av hensyn til kommunene kunne være en fordel med deling. Fylkestinget utsatte saken til kommende fylkesting i 1922. Her ble ønsket om deling anbefalt innvilget.  Det var også en diskusjon om navnene på de to nye kommunene. Forslagene var Hemnes eller Ytre Høland på Hemnes sogn og Høland på hovedsognet. Delingen ble vedtatt ved kgl. res. i 1922 med kommunenavnene Søndre Høland og Nordre Høland.

Rælingen

I 1929 ble Rælingen skilt ut fra Fet. Spørsmålet om å skille ut Rælingen som egen kommune ble diskutert i mange år før herredsstyret i 1918 nedsatte en komité som skulle utrede saken. Komiteen innstilte på deling med knapt flertall, det samme gjorde Rælingen sognestyre. Begrunnelsene for delingen var blant annet at det var tungvint å reise til kommunesenteret i Fet, enten med båt over Øyeren, eller gjennom Lillestrøm. I herredsstyret var et stort flertall mot delingen, da de var bekymret over at det kunne bli dyrt for Fet å løse ut kommunale eiendommer siden det var høykonjunktur og eiendomsprisene var høye.  Saken ble behandlet i fylkestinget og fylkesmannen innstilte på ikke å anbefale søknaden og begrunnet det med at det var et knapt flertall for i sognestyret og flertall mot i herredsstyret. Videre påpekte fylkesmannen at det etter hvert kunne være aktuelt å endre kommunegrensene fordi det i deler av Rælingen var forstadsbebyggelse til Lillestrøm – resten av Rælingen kunne da legges til Enebakk og i tillegg overføre Enebakkneset til Fet (noe som skjedde 40 år senere).  I 1925 var stemningen endret, og både Fet herredsstyre og fylkestinget gikk inn for deling selv om fylkesmannen fortsatt ikke anbefalte deling. Saken ble behandlet i Justisdepartementet som returnerte den til ny behandling i fylkestinget, antakelig på grunn av at en tidligere klage fra Fet formannskap i 1926 ikke var forelagt fylkestinget. Ved kongelig resolusjon av 5. april 1929 ble Rælingen egen kommune.

Ski

I 1931 ble Ski skilt ut fra Kråkstad. Allerede i 1922 ble det fremmet en sak om endring av antallet representanter fra sognene i Kråkstad herredsstyre i Skis favør, slik at det ble en representativ fordeling, ikke 16 fra hver. Forslaget ble avvist av både herredsstyre og fylkesting. Begrunnelsen var at det kunne ødelegge det gode samarbeide mellom sognene og føre til at det mindre sognet ville søke om å bli utskilt som eget herred. Dette skjedde likevel, og i 1925 søkte herredsstyret om deling av Kråkstad etter sognegrensene. Under behandlingen av saken fremmet fylkesmannen et alternativt   forslag om utskillelse av Ski tettsted som egen kommune, og at resten av Ski sogn skulle forbli en del av Kråkstad kommune, men dette ble nedstemt. I juni 1927 fikk delingen etter sognegrensene flertall i fylkestinget. Delingen ble vedtatt ved kgl.res. i des. 1930 fra 1. juli 1931.

Ikke gjennomførte delinger:

Ønsket om deling og opprettelse av kommuner var også tema i flere andre kommuner, som Nes, Ullensaker, Eidsvoll, Skedsmo (Strømmen), Aker (Nordstrand), men disse ble ikke gjennomført.

I Nes ble det etter ønske fra Udnes og Fenstad sogn nedsatt en komite som skulle utrede deling av Nes i tre kommuner.  Begrunnelsen var at det var liten kontakt mellom de tre sognene fordi kommunen var delt av elvene Glomma og Vorma, og at hvert sogn hadde sitt eget fattig- skole- og ligningsvesen. Delingen ble vedtatt i herredsstyret og behandlet i amtstinget i 1910, men nedstemt da amtstinget mente at Fenstad sogn var for lite. Saken er ikke reist siden.

I Ullensaker ble det diskutert en deling i to kommuner allerede i 1855 og noen år fremover, men det ble tilslutt nedstemt i et representantskapsmøte i 1864. Spørsmålet er ikke tatt opp igjen senere.

I Eidsvoll ble det i 1870 årene arbeidet for å skille ut Langset sogn som egen kommune, uten at det førte frem. I 1910 ble det bygd et eget kommunelokale i Langset sogn hvor herredsstyret holdt møte en gang årlig, muligens som en slags kompensasjon.

I Aker, som var en del av Akershus fylke inntil 1948, ble det fremmet forslag fra Nordstrand sognestyre om utskillelse av Nordstrand som egen kommune flere ganger, første gang i 1908 og siste gang i 1926. Saken ble nedstemt i herredsstyret og avvist i fylkestinget.

I 1927 nedsatte herredsstyret i Skedsmo en komite som skulle utrede deling av kommunen i to: Skedsmo og Strømmen. Strømmen skulle omfatte det område som allerede var egen bygningskommune, dvs. tettbebyggelsen. Forslaget ble nedstemt i herredsstyret. Fylkestinget stemte for utsettelse og videre utredning. Saken ble gjenopptatt i 1932 og nedstemt i herredsstyre og fylkesting.

Kommunesammenslåinger 1943–1948

Hølen ble i 1943 slått sammen med Vestby. Dette ble avgjort av Quisling-regjeringen og var følgelig ikke lovlig. Sammenslåingen ble derfor behandlet på nytt etter krigens slutt og vedtaket ble opprettholdt.

Etter en lengre prosess over flere tiår ble Aker skilt ut fra Akershus og slått sammen med Oslo fra 1948.

  • Kommuneinndelingen i 1948. (Foto/Photo)
    1/1
    Kommuneinndelingen i 1948.

Schei-komiteen og kommunesammenslåinger 1958–1967

I oktober 1946 nedsatte Stortinget en komité som skulle se på mulighetene for en endring i kommunestrukturen. Bakgrunnen var at denne ikke var vurdert på over hundre år og at mange kommuner var for små til å løse de nye oppgavene som ble lagt til kommunene. Inndelingene var gjort etter gamle grenser og ikke vurdert etter endring i bosetning, næringsliv og ikke minst de endrete kommunikasjonene. Det siste punktet var at byenes særordninger og privilegier var fjernet uten at forholdet til omlandet var vurdert.

Komitéen, ledet av fylkesmann i Sogn og Fjordane, Nicolai Schei (Schei-komitéen) la frem sin første innstilling i 1948. Innstillingen gikk inn for å oppheve sognekommunen. Deretter fulgte innstilling II i 1951 som ga de prinsipielle retningslinjene for komiteens forslag til ny kommuneinndeling. Til sist kom innstilling III i 1959–62 som ga konkrete forslag til kommunereguleringer.

De prinsipielle retningslinjene var:

  • En minstestørrelse som sikret et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for en forsvarlig og tidsmessig administrasjon og tjenesteapparat. 2500-3000 innb., 5000-10 000 der de geografiske forholdene lå til rette for det.
  • Allsidig næringsliv – «flere ben å stå på»
  • Der det kunne utvikles et levedyktig sentrum bl.a. ved bedrete kommunikasjoner
  • Der en kunne rasjonalisere skoleverket (sentralskoler) for å kunne innføre 9-årig skole.

Følgende kommunerevisjoner fant sted i Akershus fra 1962 til 1966 som resultat av Schei-komiteens innstilling.

1962: Drøbak ble slått sammen med Frogn

1962: Blaker ble slått sammen med Sørum

1962: Lillestrøm ble slått sammen med Skedsmo

1966 Enebakkneset ble overfør fra Enebakk til Fet

1964: Son ble slått sammen med Vestby

1964: Kråkstad ble slått sammen med Ski

1964: Feiring ble slått sammen med Eidsvoll

1966: Aurskog, Nordre Høland, Søndre Høland og Setskog ble slått sammen til Aurskog-Høland

  • Kommuneinndelingen 1966-2019. (Foto/Photo)
    1/1
    Kommuneinndelingen 1966-2019.

Akershus – fra amt til fylke

Akershus fylke, tidligere amt, har sitt navn fra Akershus slott, bygget rundt år 1300. Aker var gården hvor Aker kirke ble bygget på 1100-tallet. Slottet ble etter hvert sentrum i Akershus len fra rundt 1400. Dette hovedlenet omfattet store deler av Østlandet og besto av flere mindre underlen.

Ved innføringen av Eneveldet i 1660 ble lenene erstattet med amt.  Akershus amt, (etter hvert stiftsamt) omfattet også store deler av Østlandet. Det vil si dagens Akershus, Østfold, Vestfold, Buskerud, Oppland, Hedmark og Oslo.  Etter hvert ble det opprettet underamt, som Smålenenes amt i 1671 (Østfold), Tønsberg med Brunla amt i 1671 (grevskapene Jarlsberg og Larvik i perioden frem til 1821), senere Jarlsberg og Larvik amt (Vestfold) og Buskeruds amt i 1679 (Buskerud). Opplandenes amt ble opprettet i 1756 og delt i Hedemarkens amt (Hedmark) og Kristians amt (Oppland) i 1781.

Inndelingen i amt ble videreført etter 1814, omtrent slik den har vært frem til 2019. Et unntak var Christiania amt som ble skilt ut fra Akershus amt i 1842.  Amtene var inndelt i fogderier (statlige forvaltningsdistrikter for bl. a. skatteinnkreving) og prestegjeld (kirkelig inndeling) som igjen var inndelt i sogn. 

Amtene var rene statlige forvaltningsorganer frem til 1838 da det ble innført amtsformannskap og senere amtsting, som var sammensatt av ordførerne fra alle amtets kommuner. Fra 1850-tallet fikk amtskommunene økt ansvar, bl.a. for sykehus, høyere skoler og veier. Denne ordningen var i hovedsak uendret fra 1838 og fram til 1964 da fylkestingsrepresentantene ble valgt av herredsstyrene. I 1976 ble det innført direkte valg til fylkestinget og fylkeskommunen ble en selvstendig administrativ enhet med egen administrasjonssjef – fylkesrådmann. Fylkesmannsembetet ble deretter et rent statlig forvaltningsorgan, etter også å ha hatt ansvar for de administrative oppgavene til fylkeskommunen fra 1838.

Diskusjonen om norske navn og betegnelser på amtene

I 1919 ble betegnelsen amt erstattet med fylke, og amtsting med fylkesting. Da man endret betegnelsen amt til fylke ble det også gjort navneendringer ved at fylkesnavnene fra dansketiden ble erstattet med mer norskklingende navn.

Allerede i 1885 vedtok Stortinget å be regjeringen om å bytte ut de mere eller mindre uhøvelige amtsnavne med lokalt benyttede navn. Vedtaket ble ikke fulgt opp, men i 1900 vedtok Stortinget etter forslag fra venstrerepresentanten og målmannen Nils Skaar, igjen å utrede saken.

I 1905 forelå en innstilling som foreslo å skifte ut amt med syssel. Saken ble utsatt og i 1918 ble en ny innstilling fremmet i Odelstingsproposisjon 55 Om forandring av rikets inddelingsnavn. Som grunnlag for denne lå to utredninger fra 1915 og 1916, av professorene Hjalmar Falck og Marius Hægstad. Her ble det foreslått å bruke fylke, og ikke syssel som erstatning for det opprinnelig tyske amt. Amtmann skulle endres til fylkesmann, men det ble også foreslått fylkeshøvding og jarl. Både syssel og fylke var betegnelser som ble brukt i Norge før unionen med Danmark. Dette føyer seg godt inn i ønsket om å gjenreise det norske etter dansketiden, både politisk, kulturelt og ikke minst språklig. Konflikten mellom det dansk-påvirkete Riksmålet og Landsmålet (fra 1929 nynorsk) utviklet av Ivar Aasen, kan vi kjenne igjen i denne saken. På slutten av 1800-tallet støttet de to store politiske partiene Høyre og Venstre henholdsvis et reformert Riksmål og Landsmål. De to målene ble vedtatt sidestilt av Stortinget i 1885.  

Saken Om forandring av rikets inddelingsnavn ble fremmet av Kirke- og undervisningsminister Jørgen Løvland i Gunnar Knudsens annen regjering. Dette var en ren Venstreregjering med flertall i Stortinget. I saken ble det foruten endring av amt til fylke foreslått nye norske navn på de fleste fylkene.

Akershus ble foreslått erstattet med Romerike. I utredningen fra 1915 ble dette begrunnet med at Romerike var de mest fremtredende bygder i amtet og hvor Eidsvoll, som indtar en fremtrædende plass så vel i landets ældste historie som i vor nye selvstændighets tid, ligger i dette landskap.Dessuten at Romerike utgjorde over tre fjerdedeler av fylket og med større befolkning enn Aker (med Asker og Børum) og Follo tilsammen.

Departementet hevdet at i fylker som ikke har et felles historisk navn, var det naturlig å bruke navnet på en sentral del av fylket, og nevner Hedemarken (Hedmark) som et eksempel. Dette skulle erstatte skikken med å kalle opp fylket etter en gård, som for eksempel Buskerud, eller en befestet lensherreresidens som Akershus. Akershus var ifølge departementet navnet på kongeborgen ved Oslo, Norges hovedstad og senere sentrum for landets sentralstyre, ikke et riktig fylkesnavn, men et nasjonalt monument. I tillegg lå det i et annet fylke.

Utkastet var sendt til høring i kommunene og amtene. De 23 Akershus-kommunene og amtsutvalget var alle enstemmig eller med stort flertall for å beholde Akershus. Justisdepartementet anbefalte også Akershus.

Debatten i Odelstinget 1918 om endring av Akershus til Romerike ble innledet med at akershusrepresentanten Christian Fredrik Michelet (H) fremmet forslag om å beholde Akershus.

Michelet hevdet at navnet var norsk med lang tradisjon og at Romerike bare var en del av Akershus samt at et nærmest enstemmig flertall av herredsstyrene var for Akershus.

Venstre-representanten Thorstein Fretheim fra Øvre Romerike argumenterte for Romerike, at Akershus var en festning i et annet fylke og at det ikke var en god betegnelse på distriktet. Dessuten var Romerike den største delen av fylket både i folketall og areal.

Statsråd Løvland som var en ivrig målmann uttalte at selv om Akershus-navnet var knyttet til Norges storhetstid som kongebolig og sete for riksstyret ville hanlikevel bytte navn, fordi det lå utenfor fylket og ikke hadde noen sammenheng med desse bondebygderne og industribygderne som ein no kallar Akershus amt.

De fleste innleggene støttet forslaget om å beholde Akershus-navnet, på tvers av partigrensene. Det var tydelig at det var uenighet innad i Venstre, og særlig kan det virke som om Venstre-representantene fra byene var tilhengere av å beholde Akershus-navnet. Skillet mellom de to målformene gikk den gang som nå mellom by og land, også innad i Venstre. Selv om det ikke kommer direkte frem i referatene kan man tenke seg at de som ønsket å fornorske navnene på fylkene i hovedsak var målfolk. En årsak til at enkelte venstrerepresentanter ønsket Romerike i stedet for Akershus kan også derfor ha vært at det var et langt eldre norsk landskaps-navn. Festningen Akershus derimot, hadde vært sete for de danske stattholderne og kongene når de var i landet og symboliserte dansketiden selv om det ble bygd av en av de siste norske kongene. At festningen lå utenfor fylket var et argument som ble brukt både av departementet og av Romeriks-forkjemperne. Dette var jo helt korrekt, selv om festningen lå innenfor fylket frem til 1842.

Den gjennomgående og muligens viktigste årsaken til at et flertall av representantene ønsket å beholde Akershus-navnet var likevel at befolkningen i fylket var imot en endring. Ved voteringen fikk forslaget fra Michelet 55 stemmer og departementets innstilling 31 stemmer.

Fem fylker beholdt sitt tidligere navn, de øvrige fikk helt eller delvis nye navn.

I innstillingen om Om forandring av rikets inddelingsnavn ble også nye kommunenavn behandlet. I Akershus var det bare forslag om to endringer og begge ble vedtatt. Urskog ble endret til Aurskog og Eidsvold til Eidsvoll.

Senere utvalg som vurderte kommune- og fylkesstrukturen

I de etterfølgende årene ble det nedsatt flere utvalg som vurderte kommune- og fylkesstrukturen på landsbasis. Gabrielsen-utvalget 1961–65 utredet en revisjon av fylkesinndelingen. Flertallet ønsket å vente med større endringer i inndelingen og mindretallet ønsket å etablere landsdelfylker med en gang. Remseth-utvalget 1965–66 så på sammenslåing av kommuner i Bergensområdet og nedleggelsen av Bergen som eget fylke. Koren-utvalget 1972 så på Oslo-området og kommunal-administrative ordninger. De konkluderte med sammenslåing av Oslo og Akershus. Tallaksen-utvalget 1974–77 som skulle vurdere 21 av sammenslåingene etter Schei-komiteen, anbefalte deling av tre av dem. Stortinget vedtok til slutt deling av 10 kommuner. Buvik-utvalget 1984–86 og Buvik II (1989) la fram innstilinger om sammenslåinger av kommuner i byområder. Christiansen-utvalget 1989–92 foretok en vurdering av kommune- og fylkesinndelingen, og la fram forslag til generelle, prinsipielle retningslinjer for den framtidige kommune- og fylkesinndelingen.

Viken fylke – 2020

En reduksjon i antall fylker har vært diskutert i lengre tid og med til dels stor uenighet. I 2017 vedtok Stortinget å redusere antall fylker fra 19 til 11, den såkalte regionreformen. Akershus ble slått sammen med Buskerud og Østfold til Viken fylkeskommune. Motstanden har noen steder vært stor, særlig i de to nordligste fylkene, men også i de tre fylkene som utgjør Viken. Ønsket om å reversere sammenslåingen har vært fremmet. Samtidig med regionreformen ble det vedtatt å slå sammen en rekke kommuner, den såkalte kommunereformen.

Kommunereformen ble igangsatt i 2014 og ny kommunestruktur ble vedtatt av Stortinget i 2017. I Akershus, fra 2020 Viken, ble følgende kommuner slått sammen fra 2020. Tre av de sammenslåtte kommunene har tilhørt Buskerud (Røyken og Hurum) og Østfold (Rømskog).

  • Asker, Røyken og Hurum ble Asker
  • Ski og Oppegård ble Nordre Follo
  • Aurskog-Høland og Rømskog ble Aurskog-Høland
  • Skedsmo, Fet og Sørum ble Lillestrøm

Sammenslåingen 2019 - 2020:

  • Kommuneinndelingen 2020. (Foto/Photo)
    1/1
    Kommuneinndelingen 2020.
Kilder