Til tross for fulle lagre og én regel: «OBS: Kun ett par til hver» gikk lanseringen over all forventning. I New York alene ble 800.000 par med strømper solgt på lanseringsdagen. I hele USA ble lageret på fire millioner par utsolgt på kun fire dager.

I 1930-årene hadde kvinner to materialer å velge mellom når de skulle kjøpe strømper: silke fra Japan, som var både dyrt og revnet lett, eller strømper fremstilt av rayon som lett kunne miste fasongen etter litt bruk. Endelig var nylon, det ryktede raknefrie alternativet til silke på markedet. DuPont markedsførte nylon som «sterkt som stål, men tynt som spindelvev». Riktig så sterke var de nok ikke, ei heller helt raknefrie.

Nylon var en helt ny oppfinnelse og kjemikeren Wallace Hume Carother var mannen bak denne oppdagelsen. Han hadde funnet opp verdens første syntetiske tekstilfiber, laget av kulltjære, luft og vann. Wallace jobbet for selskapet DuPont som patenterte nylon i 1937.

De norske kvinnene fikk ikke tilgang på nylonstrømper før etter krigen, men selv da var de vanskelig å få tak i og dyre. Rasjonering og importrestriksjoner i etterkant av krigen for å styrke norsk økonomi satte en stopper for import av strømpene. Men, i 1949 kom produksjonen av nylonstrømper i gang ved flere norske fabrikker og tilgangen økte.

Nylonstrømpene ble svært populære i Norge. I en tid hvor ulike elektriske hjelpemidler ga kvinner mer fritid, ble utseende og forventningene om å ta seg godt ut for mannen en del av mange kvinners hverdag. Strømpene ble en del av «stilen» og hjalp til med å glatte beinas utseende og stramme opp linjene. Strømpene var teoretisk en del av undertøyet og kunne være med på å understreke mors sensualitet og eleganse.