Sliulen er et gammelt redskap man brukte til å håndtreske korn. Redskapet har nok vært i bruk allerede fra middelalderen, og var i hovedsak i bruk frem til man fikk treskemaskiner på 1800-tallet som ble drevet av hestekraft, dampkraft eller håndkraft. Sliulen består av to stokker som er bundet sammen av en tynn lærreim. Den ene stokken er lang og tynn, og kalles håndstokken, mens den andre stokken er kortere og tykkere, og kalles slagstokken.
Man brukte sliuen til å slå løs kornet fra akset, og ved bruk holdt man i håndstokken og svingte slagstokken før man lot den treffe kornet. Treskinga foregikk på låven og dette var hardt arbeid. Ofte la man kornnekene i en ring eller to rekker med aksene mot hverandre, og så sto to mann og slo løs på akset. Når kornnekene var tresket på ene siden, så måtte de snus for å treskes på andre siden. Arbeidet foregikk ofte når det var kaldt, det var mer effektivt for da var det lettere å få kornet til å løsne fra akset. På større gårder skal dette ha vært vinterarbeid for husmennene.
Som med en del annen redskap har også sliulen flere navn – som sliel, slegel, sluggu, slue, slire, tust, flygjel og fløgel. Navnene er i stor grad avledet fra det å slå.
- 1/1
