Det spørsmålet var utgangspunktet for det treårige samarbeidsprosjektet «Østnorske tradisjonsbåter: Aktiv samhandling, kunnskapsutvikling, bærekraft og levende kulturarv» som MiA-Museene i Akershus tok initiativ til. Prosjektet fikk 4,9 mill. i støtte av Kulturdirektoratet høsten 2024.
Prosjektets mål
Gjennom å vektlegge både materiell - og immateriell kulturarv skal prosjektet utforske ulike samhandlingsformer om de østnorske tradisjonsbåtene. Målet er å få på plass varige strukturer mellom museer, kystlag, båtbyggere, forskingsinstitutt og forvaltning der kunnskapsutvikling, kompetanse, bærekraft og levende kulturarv er sentrale og ønskede virkninger. Det er også et mål at de samhandlingsformene prosjektet utvikler har overføringsverdi til andre båttyper og andre museumsfaglige områder.
Den østnorske tradisjonsbåten
To vesentlige, og kanskje oppsiktsvekkende, spørsmål i prosjektet er: Hvordan kjennetegnes en østnorsk tradisjonsbåt og hva er dens grenseoppganger i tid og rom? Den Østnorske tradisjonsbåten knyttes gjerne geografisk til Oslofjorden og Skagerak. Spørsmålet er om den også hadde et nedslagsfelt innover i landet langs elveløp og i innlandsvann? Tidsmessig ligger hovedtrykket på 1800-tallet og frem til midten av 1900-tallet, men når dukket den østnorske båttypen egentlig opp?
Den har likheter med vikingenes lettbåter ved at den er spiss i begge ender og er klinkbygd, men den har flere bordganger, er tyngre og går dypere i sjøen. Hvor gikk veien fra vikingenes båtbygging til de østnorske tradisjonsbåtene? Kanskje de mange båtfunnene fra de store arkeologiske utgravningene i Oslo de siste tjue åra kan gi oss noen svar. Disse båtene er datert til en periode som strekker seg fra middelalder og frem til 1700-tallet.