Grini motstandsbroderi og strikk

I fangeleiren Grini ble de kvinnelige fangers håndarbeider laget med enkle midler. Ørsmå votter og sokker ble strikket med hårnåler eller knappenåler. Tråden kunne stamme fra sanitærbind, sengemadrasser eller egne klær. 

Selv om redskapene var enkle kunne budskapene være sterke - og farlige. Med stor risiko ble broderier og strikk dekorert med patriotiske utsagn og motiver. 

En viktig overlevelsesstrategi på Grini var å distansere seg fra situasjonen og opprettholde følelsen av å ha en egen indre frihet til tanke og vilje. Slik kunne man motsette seg offerrollen og oppleve selvrespekt. En måte å gjøre dette på var å ha en oppgave å konsentrere seg om, og som ga mening.

Mange fant styrke og glede i å lage små og store illegale gjenstander i det skjulte. Å ha en oppgave styrket følelsen av mestring og kontroll over eget liv. Et skapende virke ga rom for la tankene fly, og glemme den situasjoen man var i.

Alt håndarbeid, som ble gjort i skjul på Grini, kan kanskje ses på som en form for motstand i seg selv. Selv om de ikke nødvendigvis var direkte motstandssymboler, kan man likevel se på det som en protest mot leirregimet og undertrykkelsen. Nazistene ønsket å ta vekk kontrollen over fangenes liv og tanker. Ved å drive med håndarbeid i det skjulte sto fangerne imot. De lot seg ikke knekke. 

Rundt 2000 kvinner satt på Grini i løpet av krigsårene. De var adskilt fra resten av leiren i en egen kvinneavdeling og hadde svært krevende soningsforhold.

Kvinneavdelingen lå i hovedbygningens sørlige fløy. Noen fanger satt isolert på mørke eneceller, andre delte celle med flere. De kvinnelige fanger var ofte innesperret hele døgnet og det var forbudt å se ut av vinduene. Hvis de var heldige, fikk de under streng bevoktning komme ut en halvtimes tid for å trekke frisk luft.

Alle fanger måtte arbeide. Arbeidsopptgavene var preget av tidens kjønnsrollemønster. De kvinnelige fanger måtte vaske og reparere klær og sengetøy som tilhørte de mannlige fangene og det tyske befalet. Andre rengjorde boligene til den tyske leirledelsen. I vaskekjelleren ble klærne kokt i store kjeler, før de ble skrubbet rene på vaskebrett. Arbeidet var tungt for ryggen og gjorde hendene hovne og fingrene hudløse og såre.

I systuen ble utslitte klær stoppet og lappet. Det var så trangt om plassen at man måtte ha kort tråd og holde nålen rett opp for å ikke stikke den som satt ved siden av. Når man arbeidet på systuen kunne man av og til klare å lure unna litt tråd og stoff. På kveldene, når arbeidet var ferdig og kvinnene var låst inne i cellene sine, kunne de finne frem litt orget - organisert og smuglet til seg ulovlig materiale - som tøybiter og tråd. 

Det som ble laget illegalt, måtte etter beste evne gjemmes bort så "kjerringene", de kvinnelige fangevokterne, ikke skulle finne det. Da kunne sprekker eller hulrom i vegger og møbler bli brukt. De kvinnelige fangerne har fortalt om situasjoner, hvor ting nesten ble oppdaget - eller ble oppdaget og hvor de i etterkant ble straffet for det. 

Det ble innimellom gjennomført razzia, hvor alt i cellen måtte tømmes og alt ble endevendt, på jakt etter gjenstander, innsmuglede varer og lignende. 

Brikken med teksten "Good new" og med broderimotiv av en fange som ser ut av fengselsvinduet er laget av Agnes Klønig, fangenr. 2047. 

Aggi jobbet for Røde kors og leverte mat, klær og annet fangene trengte i flere fengsler, deriblant Grini. Denne muligheten benyttet hun til å smugle livsviktige beskjder til og fra fangene. Til slutt ble hun avslørt og ble selv fange på Grini våren 1942.Aggi satt 9 måneder på enecelle. I boken Damen fra Røde kors skriver hun om hvordan andre fanger smuglet inn en synål til henne og hvor mye det betydde for henne å kunne lage håndarbeide:

Månedene gikk. Alle vokterskene på kvinneadelingen hadde fått strenge formaninger om ikke å se gjennom fingrene med meg, tyskerne ville vel prøve å bryte meg ned psykisk. Kanksje ville de ha klart det også, om det ikke hadde vært for de andre fangene.....De klarte å etablere kontakt med meg. Til tross for ene-cellen og de strenge restriksjonene, lyktes det for dem å smugle inn både det ene og det andre, som f.eks. en synål.

Det er ikke mulig å beskrive hvordan denne forbindelsen med venner og kjente hjalp meg mentalt.Selve vissheten om at noen utenfor min egen celle bekymret seg om meg, betydde all verden i disse mange månedene, og små ting som en synål ble en slags forsvarsvåpen mot plageåndene. Det ga meg en sjanse til beskjeftigelse, Jeg trakk ut tråder på bluser og kjoler og viet meg til hullsøm, og dette i sin tur fikk meg til å tenke på litt annet enn min egen ulykke. Jeg synes ikke lengre fullt så synd på meg selv, og når frykten igjen meldte seg i mørke nattetimer, hadde jeg dermed noe å møte den med. 

Baseret på tekst og opplysninger fra Grini museet

Redigering: Kirsten Linde, konservator NMF

Den 05.05.2026.