Samiske drakter ca. 1831. Johannes Flintoe. Foto: Nasjonalmuseet.
Samiske drakter brukes av folk fra hele Sapmi. Farger, mønstre og materialer varierer fra område til område og danner et visuelt språk som gjør at folk kan se hvor en person kommer fra, ikke bare geografisk, men også familiært. Hver drakt er et stykke levende kulturarv.
I fornorskingspolitikken fra 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet ble samisk kultur undertrykt, og det å bære gákti kunne føre til stigmatisering. Likevel fortsatte mange å bruke gákti, ofte i det stille, som en privat markør eller som uttrykk for kulturelt mot.
Også duodji – samisk håndverk – spilte en viktig rolle. Det representerte ikke bare estetikk og ferdighet, men overføring av kunnskap mellom generasjoner, og ble et fundament der kulturell motstand kunne finne rot. Når en mor lærte en datter å sy et belte, eller en bestefar viste hvordan tinntråd formes til mønstre, ble også historie og tilhørighet ført videre.
En ny måte å vise sin protest på er å bære kofta på vranga. Her Emilie Biti og Oda Andersen under protesten mot vindmølleparken på Fosen. Foto: Thea Rolf Rakeng.
Fra slutten av 1900-tallet er det samiske blitt mer synlig. I dag står drakten i sentrum for revitalisering av samisk kultur, stolthet og politisk rettighetskamp. Den er et symbol på stolthet, på rett til språk og land, og på at samisk kultur er en levende del av Norge – ikke
en rest fra fortiden.
I dag bæres drakten på vidt forskjellige arenaer. Den brukes i duodji-miljøer, i kunstuttrykk og under seremonier som konfirmasjon, bryllup eller markeringer av den samiske nasjonaldagen. Draktelementer som belter, sjal eller søljer brukes også til hverdags.